I dag var det tid for et siste farvel med Tine.

Det er merkelig at det på en måte ikke går opp for en at Tine er død før man ser kisten. For meg var det akkurat sånn. Jeg visste jo at hun var død, men det ble liksom ikke virkelig før i dag.

Tine fikk et flott siste farvel i Svanholm seremonirom som var fullstappet med Tines familie og venner. Det var faktisk så fullt at det til slutt bare var ståplasser og mange måtte stå. Vi kom så tidlig at vi fikk sitte og det er jeg glad for. Tror dessverre ikke jeg hadde å greid å stå gjennom hele seremonien. Det var en flott seremoni, med flott minnetale og fine sanger. Tines lillebror spilte fiolin på den ene sangen og det var ekstra rørende synes jeg. Men for min del var det som for alvor satte i gang tårekrana at Margit satt oppå kisten med sørgeband på armen. De som ikke kjenner Tine vet selvfølgelig ikke hvem Margit er, men hun var Tines bamse som alltid var med Tine uansett hvor hun skulle. Det var derfor veldig passende at hun var med i bisettelsen, men det gjorde alt så fryktelig virkelig da hun satt der oppå kisten.

Minnetalen fortalte så mye fint om Tine og den var veldig fin som resten av seremonien. Jeg tror nok at Tine ville likt sitt siste farvel. Mange hadde sendt blomster og det var mange fine fargerike buketter. Tine hadde også fått en bukett fra handicapforbundet, noe jeg synes var veldig fint. I tillegg var det selvfølgelig masse blomster fra familien og venner (deriblant oss).

Selv om det var tøft og trist å være der så er jeg glad for at vi var der. Tines mor fikk også en god klem. Hun satte pris på at vi kom sa hun for Tine var så glad i oss. Vi var glad i henne også og mamman til Tine skal vite at om det er noe så er det bare å ta kontakt. Om hun trenger noen å prate med for eksempel. Vi er her. Vi så på Tine som en del av familien og ungene ble overrasket over å finne ut at vi faktisk ikke var i slekt.

Etter bisettelsen var ferdig avsluttet vi med en tur på Burger King til minne om Tine. Ja, jeg er fullt klar over at det høres veldig rart ut, men Tine og jeg har hatt så mange flotte og koselige turer til sammen til akkurat Burger King. Og den tradisjonen ble opprettholdt også etter at vi flyttet fra byen. Selv om vi ikke traff hverandre ofte, var det gjerne på Burger King vi møttes så derfor var det for meg et veldig naturlig valg akkurat i dag.

Jeg kommer til å savne deg Tine. Glad i deg.

Hvil i fred.

May the horse be With you

Denne helgen har vært fin.

Vi har for så vidt mange fine helger, men jeg synes det er ekstra koselig når Karin-Marie er hjemme og denne helgen var hun og Johannes her hos oss. Jeg hentet de på ferjeleiet på fredag ettermiddag og på tur hjem var vi en tur innom Rissa og handlet litt. Resten av fredagen var stille og rolig. Mest tv titting og kos.

På lørdag hadde jeg egentlig håpet at vi skulle få til en liten tur, men været var ikke helt på vår side i helgen. Det går fint an å kose seg inne også så det var det vi gjorde. Det ble en butikktur på lørdag også da Karin-Marie hadde lyst å kjøpe seg hårfarge. Hun ville nemlig farge håret i en kul farge til Tines bisettelse. Høres kanskje rart ut, men Tine var så glad i farger så det var en flott måte å minnes Tine på. Etter at vi hadde vært på butikken lagde vi pizza. Jeg fiksa bunnen, Johannes stekte kjøttdeig og så samarbeidet Karin-Marie og Johannes med å lage ferdig fyllet, ha fyllet på pizzaen, legge på mais, tortillachips og ost. Så ble pizzaen stekt og deretter spist. Pizzaen var kjempegod og vi koste oss masse. Resten av kvelden gikk med til lørdagskos med godis og tvtitting. Karin-Marie og Johannes koste seg på rommet med film.

På søndag var det nok en dag med litt guffent vær og det ble nok en innedag med mye tv. For min del ble det også litt lesing og strikking. Karin-Marie og Johannes så film eller serie på nett en del av dagen, men var også en  del sammen med oss her oppe. Karin-Marie fikk også farget håret sitt med hjelp fra Johannes og det ble fint :) Skikkelig fin rosa farge som jeg er sikker på at Tine ville likt.

Må også si at det er mulig å lære gammel hund (eller i dette tilfelle gammel dame) nye triks. Jeg har nemlig denne helgen i en alder av 44 år endelig lært meg å legge opp ordentlig når jeg strikker :) Det var beste Karin-Marie som lærte meg det. Tidligere har jeg bare jukset og lagt opp sånn rart. Det har jo fungert, men like bra blir det jo ikke.

Ettersom Karin-Marie og Johannes skulle være med på Tines bisettelse ble de her til i dag og vi dro derfor sammen til byen i dag tidlig.

Ble ikke noe skriving i går så da tar jeg det nå istedenfor.

I går var jeg på CT undersøkelse. Dette er noe jeg må gjennom hver 3 mnd og er jo for så vidt en ganske ukomplisert sak. Av en eller annen grunn måtte jeg til Orkanger denne gangen. Skjønner ikke helt hvorfor for det er jo mye lengre enn å dra til St. Olav i Trondheim. Heldigvis har jeg en snill mamma som alltid stiller opp så hun plukket meg opp på flakk kl 0825 og kjørte meg til Orkdal Sjukehus. Jeg gikk inn til røntgenresepsjonen og registrerte at jeg var kommet og fikk beskjed om å gå på venterommet og så ville jeg bli hentet når det var min tur. Jeg var jo selvfølgelig ikke den eneste som var der og de andre ble ropt opp en etter en over høyttaler anlegget og måtte gå til sin røntgenlab uten eskorte. Da det ble min tur kom det altså en grei kar og hentet meg så jeg slapp å gå alene. Følte meg veldig spesiell da altså. Neida, jeg bare tuller, men synes det var litt snodig at de som skal på vanlig røntgen bare blir ropt opp mens de som skal på CT blir hentet.

Vel inne på CT laben kom alle standardspørsmålene om jeg hadde noe metall noe sted osv og så var det å legge seg på benken som ikke akkurat er komfortabel å ligge på. Oppdaget selvfølgelig at det var sånne fine metallringer på joggebuksa så da måtte den trekkes ned såklart. Og jeg som hadde tatt på meg den fordi den ikke hadde noe glidelås, tenkte ikke på de ringen. Ikke at det gjør noe å trekke ned buksa liksom, men likevel. Så ble jeg stukket eller alle kunstens regler for å få satt inn venflon for kontrastvesken. Årene mine begynner å bli litt lei tror jeg så der de vanligvis stikker, der ble det mislykket nå så han måtte stikke på nytt på siden av håndleddet. Gikk greit det så da var jeg klar for oppstart av undersøkelsen.

Ble kjørt inn i trommelen og så satte de i gang. Fikk beskjed om å holde pusten og så startet maskinen å ta bilder og så fikk jeg beskjed om å puste vanlig igjen. Og plutselig kommer han fyren springende ut fra kontrollrommet. Du har på det et smykke du sier han. Hjelpes så flaut, jeg hadde helt glemt å ta av det jeg. Bruker alltid å huske det, men så glemte jeg det altså. Ser for meg at de første CT bildene ble kjempelekre med et kors på :) Han kom bort til meg og tok av meg smykket og så forsvant han igjen. Etter det ble jeg liggende i noe som føltes som en evighet uten at noe skjedde før han kom tilbake igjen for å sett kontrasten. Vanlig følelse av varme og av å tisse seg ut og så satte undersøkelsen i gang igjen med ny runde med å holde pusten og puste vanlig. Etterfulgt av enda en hold pusten som varte en halv evighet og jeg måtte bare gi opp og trekke pusten før de sa at jeg kunne. Lurer på om de hadde glemt å be meg om å puste igjen. Ville ikke vært første gang i såfall. Får være grenser for hvor lenge man skal holde pusten i alle fall.

Etter at undersøkelsen var ferdig dro mamma og jeg på Amfi på Orkanger hvor vi gikk å kikket litt i butikkene før vi gikk ned på GID for å spise pizza. Hadde gledet oss til mat, men ble veldig skuffet. Pizzaen luktet fjøs og smakte enda verre. Absolutt ikke verd pengene mamma betalte for maten. Fysj og fy det var rett og slett grusomt. Mamma klagde litt til hun ene som jobbet der da hun kom for å ta av bordet da vi skulle dra. Hun påsto at mange bruker å skryte av pizzaen deres og hun forsto ikke hva som kunne ha skjedd i dag ettersom den ikke smakte godt. Min teori er at det for en gangs skyld var noen med smaksløker som spiste der. Dit skal ikke jeg flere ganger for å spise i alle fall.

Så gikk turen til Tiller hvor vi var på Gautes fabrikksutsalg, Jula og Sport Outlet. Mamma kjøpte jakke, genserjakke og joggebukse til meg. Jeg er heldig jeg, nå slipper jeg i alle fall å fryse for nå har jeg fått vinterjakke :) Jeg handlet noen småting jeg også da.

Etter at vi var ferdige på Tiller gikk turen til Flakk hvor jeg tok ferja tilbake til riktig side av fjorden. Og så kjørte jeg hjem og gjorde stort sett ingenting resten av dagen. Dvs jeg sov et par timer etter vi hadde spist middag. Holdt på å sovne i sofaen så jeg ble jagd i seng. Blir sliten av sånne dager, men så er det jo koselig å tilbringe tid med mamma også.

Tusen takk for at du stiller opp Mamma :) Jeg er glad i deg.

I går ble verden et fattigere sted, et mørkere sted. Tine, en av mine aller beste venner gjennom tidene forlot oss.

Mine dypeste medfølelse og varme tanker går spesielt til hennes mor Jill og hennes mormor Erni, men også til resten av familien og alle Tines venner. En liten blomsteroppmerksomhet har jeg bestilt til hennes mor og jeg håper den kommer fram. Det er kanskje ikke så mye trøst i noen blomster, men jeg ville hun skulle vite at vi tenker på henne i alle fall.

Tine var en humørspreder av rang og vi hadde mange flotte stunder sammen. Selv om vi de seneste år ikke hadde like mye kontakt sånn i levende live så var vi likevel der for hverandre og jeg satte veldig stor pris på Tine som en venn. Vi var alle glade i Tine og hun var alltid så glad da hun var på besøk hos oss. Jeg vet at hun var glad i oss også.

Dessverre var ikke livet så snilt med Tine, hun slet i mange år psykisk og hadde også alvorlig spiseforstyrrelse. Hennes psykiske plager gjorde dessverre at hun ble et enkelt «bytte» for enkelte som en periode kalte seg hennes venner og det at de ikke stoppet å plage henne hjalp vel ikke akkurat.

Nå er Tine borte og vi som var så glade i henne må leve med savnet. Det jeg kommer til å savne aller mest er smilet hennes. Tine smilte mye til tross for en vanskelig hverdag og i min bok gjør det Tine til en helt. Tine var også en varm og omsorgsfull person som brydde seg om andre. Hun satte ofte andres lykke foran sin egen. Hun var en forkjemper for rettferdighet og sto ofte fram for det hun brann for.

Kjære Tine,

Jeg er så glad for at jeg ble kjent med deg. Jeg husker fremdeles første gang jeg traff deg. Den irriterende, innpåslitne jenta som alltid hang rundt ponniene på Hårstad. Ja, det var sånn mange så på deg på den tiden for du kunne vel være litt innpåsliten og du hadde vel en relativt stor oppmerksomhetstrang. Skal ikke si at jeg ikke tenkte noen sånne tanker, men det tok iallfall ikke lang tid før jeg så deg for den du var. Ei snill, hjelpsom og varm jente som alltid var der. Du var dårlig til å holde på hemmeligheter den gangen husker, jeg og ville man ikke at alle skulle vite det så var ikke du rette person å betro seg til. Nå i ettertid tenker jeg at det var en måte å få litt oppmerksomhet på, for det var noe du lengtet etter den gang. Du hadde det tøft med deg selv allerede da, men det visste vi ikke. Jeg vet det nå fordi du har fortalt meg det, men den gangen trodde jeg du hadde det bra.

Jeg husker at du stort sett alltid var blid og vi ble raskt gode venner. Du hjalp meg alltid mye da jeg var på jobb og jeg satte stor pris på det. Du hjalp alle du for det var sånn du var. Ponninene på Hårstad betydde mye for deg og du tilbringte mye av tiden i stallen hos dem og spesielt hos Oluf. Oluf var favoritten din og jeg er ganske sikker på at du var hans også. Han ble alltid glad da du kom.

Senere dro vi på en del harryturer til Sverige sammen og det var alltid så koslig. Husker spesielt den turen da vi fant den perfekte leken til Karin-Marie, som på det tidspunket bare var ei lita frøken. Å som vi angret oss på tur hjem for at den tingen ble kjøpt. Husker at vi ønsket at batteriet skulle dø, men det gjorde det definitivt ikke, så den spillende lekene spilte für Elise hele veien hjem fra Järpen. Likevel koste vi oss alltid på tur. Lenge siden vi var på tur sammen nå, men jeg skulle virkelig ønske vi kunne ta en tur til.

På besøk hjemme hos oss var du alltid glad. Vi koste oss så mye. Du hadde alltid tid til å leke med barna og de er så glade i deg. Jeg kommer til å savne latteren din og ditt vinnende vesen.

Tusen takk for at du har vært en så god venn, jeg savner deg allerede.

Vi sees igjen en dag det er jeg sikker på. Til den dagen kommer håper jeg du koser deg så masse med Oluf.

Hvil i fred kjære Tine.

Tine bisettes fra Svanholm Sermonirom den 30. Oktober kl 11. Jeg håper de som kjente henne kommer så vi kan minnes henne sammen. Tine var glad i å strikke og har strikket mye til sine venner. Jeg foreslår at de som har fått noe strikket av Tine tar på seg noe av det den dagen. Selv kommer jeg til å bruke lua Tine strikket til meg.

Vi har de siste to årene vært bøssebærere for tv aksjonen, men i år valgte jeg å si nei da jeg var usikker på hvordan formen ville være. Tror nok jeg gjorde et klokt valg selv om det å være bøssebærer egentlig er veldig givende. Kanskje svarer jeg ja om jeg blir spurt igjen ved en senere anledning.

Årets tv aksjon er iallefall viktig synes jeg da den er til inntekt for undervisning til barn i land rammet av krig og konflikt. God undervisning er så viktig for alle barns fremtid og kanskje ekstra viktig for disse barna.

Vi fikk ikke gitt til bøssebæreren i år så da vippset vi litt istedenfor. I tillegg fant vi en måte for ungene å bidra på. Jeg leste nemlig et sted på nettet at man kunne legge ut tegninger på instagram merket med #NRKtegning så ville det bli gitt 10 kr per tegning til aksjonen. Så jeg satte barna igang med å tegne. Tegningene ble selvfølgelig lagt ut på instagram med riktig #. Jeg tegnet jeg også og la ut. Da føler man liksom at man har bidratt litt likevel selv om vi ikke gikk med bøsse i år.

Dagen i dag har vært en fin dag.  Føler glede over at tungsinnet har sluppet taket. Det er liksom ikke meg, og jeg liker ikke å gå rundt å deppe. Jeg har jo fremdeles så mye å glede meg over, men så er det jo sånn at liten tue kan velte stort lass. Det var nok det som skjedde denne gangen.

Nå føler jeg iallfall at humøret kommer tilbake og at jeg skal greie å se positivt på hverdagen igjen. Jeg har lært at det er greit å spørre om hjelp og det var nyttig lærdom.

Dagens høydepunkt var definitivt at jeg fikk et utrolig lekkert bilde av Aina Flatjord-Nilsen, som er en veldig talentfull kunstner. Hun lager så mye lekkert og i dag fikk jeg altså overrakt en gave fra henne. Et trykk av et av hennes originale kunstverk. Jeg fikk for så vidt vite om det i går, men så det først i dag og det var enda finere enn jeg trodde. Jeg blir så rørt over å få en så fin gave.

Nå som humøret er stigende igjen har jeg vurdert å begynne å skrive. Vet ikke om det ender opp med å bli en bok, men har iallfall lyst å prøve å skrive en slags historie. Kanskje blir det en liten historie som jeg legger ut her eller kanskje blir det en lengre historie, det vil tiden vise. Har noen ideer som poppet opp i hodet mitt. Særlig originale er de kanskje ikke, men likevel så gleder jeg meg til inspirasjonen flommer over meg og historien blir til. Om det skulle mislykkes og det ikke blir noen historie så har jeg i alle fall prøvd :)

Dette ble bare et bittelite innlegg, men jeg ville egentlig bare dele det at humøret er på god vei tilbake.

Ønsker alle en god helg!

Ble ikke noe innlegg i går dessverre, det må jeg bare beklage. Det ble rett og slett litt for mye for meg alt dette med bilen og økonomien akkurat nå og det å skrive noe i går virket egentlig ganske umulig. Det vil si, jeg hadde vel alltids greid å skrive noe, men hvor fornuftig det hadde blitt kan vel diskuteres.

Må innrømme at jeg er overrasket over hvor mye en sånn «filleting» kunne sette meg ut, men det er vel litt kombinasjon av å ha vært sterk så lenge og så få den «trøkken» liksom. Ble helt satt ut jeg iallfall. Sikkert mange som synes jeg overreagerer og som synes det var helt horribelt gjort av meg å tigge om penger sånn som jeg faktisk gjorde, men jeg så rett og slett  ikke noen annen utvei. Så om noen ble støtt av det så beklager jeg. Jeg hadde rett og slett ikke råd til å ikke be om hjelp. Jeg sier jeg fordi det var mitt valg å be om hjelp. Min kjære ektemann hadde ingenting med det å gjøre.

Jeg har lært noe de siste dagene. Jeg må kunne tillate meg selv å be om hjelp før det blir for mye. Nå tenker jeg ikke økonomisk, for å tigge etter penger har jeg ikke tenkt å gjøre flere ganger. Det jeg mener er rett og slett at jeg må la folk få hjelpe meg om de tilbyr og jeg må kunne be om hjelp istedenfor å skulle greie alt selv. Dette med bilen, selv om det var et økonomisk problem, har lært meg at det er greit å be om hjelp.

Det var en del som vippset penger og hjalp oss og det setter vi utrolig stor pris på. Vi kom oss omtrent halveis til det reparasjonen koster og det hjelper oss så utrolig mye. Så tusen, tusen takk alle som hjalp oss. Dere er engler. Vet ikke hva vi skulle gjort uten dere. Når det er sagt så er det ikke sånn at jeg har gått rundt og forventet at folk skulle åpne lommeboka å gi oss penger og det at mange selvfølgelig har valgt å ikke gi betyr ikke at vi verdsetter de personene mindre. Dere er fortsatt der for oss dere også. Og en støttemelding eller en klem er også noe vi setter stor pris på.

Er full av takknemlighet for alle de gode i livene våre uavhengig av om de hjelper oss økonomisk eller ikke, og håper jeg ikke har støtt bort noen ved å be om hjelp.

Når det gjelder det å be om hjelp til andre ting, har jeg bestemt meg for at jeg skal bli flinkere der. Kjenner på kroppen når jeg har nedturer at den ikke greier alt akkurat nå. Håper likevel at dette skal bli bedre etter hvert.

Tror forresten det er viktig for oss alle å bli flinkere til å be om hjelp og å ta i mot hjelp om noen tilbyr. Jeg vet at jeg er dårlig på det i alle fall. Får liksom dårlig samvittighet for at jeg spør og det skal man jo ikke ha. Selv om det var jeg som trengte hjelp denne gangen så kan det kanskje være deg neste gang. Og kan jeg hjelpe deg da så gjør jeg det. Ikke vær redd for å spør.

Til slutt vil jeg bare nok en gang takke alle sammen som er der for meg, for oss. Livet hadde vært mye dårligere uten dere. Tusen Takk <3

I dag fikk jeg en helt sykt nedtur. Mest psykisk da og det er helt utrolig hvor mye en liten filleting kan slå en helt ut.

Det gikk jo liksom så bra nå synes jeg og så blir jeg liksom bare helt slått ut. Føler meg elendig.

I dag skulle min snille mann kjøre sin niese og hennes samboer til butikken så de fikk handlet. Vi bor over en mil fra butikken så det er et stykke å gå liksom. De har verken bil eller førerkort de to. Så snill som han er kjørte han dem altså og på tur til butikken måtte selvfølgelig noe gå i stykker på bilen. Og dette var definitivt IKKE rette tidspunkt for noen økonomiske krumspring. Hvor mye dette kommer til å koste vet vi ikke enda, men bilen måtte i alle fall hentes av bergingsbil og står nå pent utenfor verkstedet og venter i håp om at noen skal forbarme seg over den.

Kjenner at jeg har mest lyst til å gråte i dag for jeg er så fortvilt. Vi har ikke råd til dette nå. Vi har jo nettopp kjøpt bilen og allerede brukt det vi kunne skrape sammen av penger. Jeg tøyser mye med å lage innsamlingsaksjon på Vipps, men i dag er første gang jeg seriøst har vurdert det. Synes det er urflaut så kommer nok ikke til å annonsere noen aksjon, men om noen som leser likevel føler at de ønsker å bidra med noen kroner så er det helt innafor og jeg/vi vil være fryktelig takknemlige. Alt fra 1 kr til en million (jeg bare tuller) kan evt vippses til 98088851. Skulle det være sånn at vi skulle få inn noe og mer enn vi har bruk for til bilen så vil overskuddet gå til en god sak for eksempel Kreftforeningen.

Sånn da har jeg altså gjort det jeg aldri trodde jeg skulle gjøre.. Tigge om penger. Venter ikke noen storflom, men vit at det vil hjelpe helt sykt om noen skulle finne på å hjelpe oss litt.

Får prøve å ta meg sammen litt i morgen og se lysere på livet igjen, men akkurat i dag forbeholder jeg meg retten til å være ordentlig nedtrykt og deppa.

Ukens tema når det gjelder bloggutfordring er altså; Hvis jeg fikk en milliard.

Man blir ikke lykkelig av penger, men de kommer likevel godt med mesteparten av tiden.

Dette er vel kanskje det temaet flest folk tenker mest på. Akkurat det med å få masse penger. Hva skulle man gjort da? Jeg er ikke annerledes enn andre og har ofte tenkt på det selv om det ikke er det som betyr mest for tiden. Penger betyr likevel en form for frihet. I dagens samfunn må man ha penger for å greie seg og et par kroner er liksom ikke nok. Selvfølgelig trenger man ikke en milliard heller, men litt ekstra hadde gjort seg.

Jeg har vel mange ganger tenkt på hva jeg skulle gjort om jeg hadde litt ekstra. Om jeg vant i lotto for eksempel.

Det jeg har kommet fram til er at om jeg plutselig fikk masse penger ville det første jeg gjorde være å betale gjeld. Har dessverre litt idiotgjeld jeg gjerne skulle kvittet meg med. Og tankene rundt det er vel mer fremtredende nå enn tidligere på grunn av sykdommen. Jeg er ikke alene om å ha det sånn, det er jeg klar over, men skulle ønske jeg hadde mulighet til å betale alt på en gang istedenfor et lite beløp hver mnd.

Etter at gjelden var betalt ville jeg funnet meg et par veldedige organisasjoner som skulle fått en god slump penger hver. De jeg tenker mest på er Kirkens Nødhjelp, Frelsesarmeen og Kreftforeningen. Så de ville nok garantert fått en god slump hver. I tillegg skulle Rissa Kirke fått litt som skulle vært øremerket SuperTirsdag for det er et supert tiltak synes jeg.

Ettersom vi snakker en milliard her så ville jeg også sikret barnas framtid med penger på sparekonto. Eksakte beløp vet jeg ikke for det har jeg aldri tenkt på, men i alle fall nok til skolegang og en brukbar leilighet i første omgang. De skal helst lære seg å arbeide for pengene også. Jeg ønsker ikke at barna mine skal tro at penger vokser på trær, men skulle virkelig ønske at jeg kunne hjulpet Karin-Marie mer enn jeg kan akkurat nå for eksempel. Skulle veldig gjerne kjøpt henne en leilighet og sørget for at hun hadde nok penger til den skolegangen hun har aller mest lyst på. Dette gjelder selvfølgelig de to andre også, men de er jo fremdeles ikke kommet så langt i livet. Karin-Marie står liksom midt oppi det nå. Må bare si at jeg er så utrolig stolt av henne. Hun har blitt så voksen og flink. En flott ung dame med bein i nesen har hun blitt og jeg er så glad i henne.

En annen ting jeg ønsker meg er et lite småbruk med en aldri så liten stall med plass til et par hester. Skulle gjerne hatt hest igjen jeg. Kanskje ikke for å komme på hesteryggen igjen, men i alle fall for å være nær hester. Barna ville nok likt å ha et par hester de også. Et fint hus på småbruket hadde også vært fint, med et stort fint kjøkken hvor ungene og jeg kan lage mat og bake sammen.

Ny bil hadde vært kjekt, selv om jeg hadde vært fornøyd nok om vi hadde litt ekstra så vi kunne fikset den vi har. Filleting men ting koster jo.

Den største tingen er vel likevel at om jeg hadde så mye penger så hadde jeg nok mest sannsynlig undersøkt alternative behandlingsformer. Eventuelt behandlinger i andre land. Penger kan ikke kjøpe lykke, men kanskje kunne de kjøpt meg tid? Hvem vet? Kanskje jeg burde hive meg på trenden med å be om penger via Vipps?

En ting er iallfall sikkert, noen milliardær er jeg ikke og kommer nok mest sannsynlig ikke til å bli heller og selv om jeg ofte tar meg selv i å ønske meg penger så er jeg alt i alt fornøyd med livet mitt som det er.

Jeg er heldig som har en så fin familie og mange gode venner og det er mye mer verd enn penger :)

Hei allesammen.

Først og fremst vil jeg bare beklage at det har vært noen dager uten innlegg nå. Etter torsdagens cellegiftkur har jeg dessverre ikke vært i skriveform. Har vært slapp og en liten forkjølelse sammen med cellegiftkuren slo meg nok ut litt mer enn håpet. Nå er formen litt på tur opp så jeg satser på at det går bedre fremover.

Cellegiftkuren gikk ellers som forventet og ettersom det var høstferie så var Hildur Amalie og Einar Wessel med. Det vil si Hildur Amalie var med meg hele tiden og Einar Wessel var litt sammen med Else som skulle ta noen blodprøver. De stakk innom på slutten av kuren. Hildur Amalie og jeg fikk kakao av Guri. Guri tar alltid så godt vare på oss og denne dagen var Guri veldig opptatt av at mamma hadde vært innom med blomster til henne dagen før. Hun satte nok veldig stor pris på det fikk jeg inntrykk av. Det er sikkert en god følelse å bli satt pris på. Og jeg føler meg så godt ivaretatt av Guri så det er absolutt fortjent med en liten oppmerksomhet. Jeg er glad for at mamma ga henne blomster. Hun skrøt veldig av buketten og sa hun ble overrasket.

Selv om formen har vært heller dårlig så holder jeg likevel motet oppe og jeg har prøvd å holde fokus på å være positiv, selv om jeg kanskje ikke er den enkleste å leve med når formen ikke er på topp. Kjenner med meg selv at jeg tåler litt mindre og kanskje blir litt fortere irritert. Det må jeg jobbe litt med kjenner jeg.  Uansett så prøver jeg i alle fall å være meg selv så mye som mulig og jeg har hatt det gøy disse dagene også.

Været ute nå er det dessverre lite å gjøre med og jeg kan fint forstå at enkelte blir både deprimerte og humørsyke av det. Selv er jeg vel ikke fullt så avhengig av været for å være lykkelig. Lykken kommer innenfra den mener jeg og jeg kjenner at min indre styrke bobler til tider. Det er kanskje litt merkelig, men jeg føler at motgangen gjør meg sterkere og at jeg stiller bedre nå enn jeg gjorde før. Psykisk i alle fall, det fysiske er kanskje ikke mye å skryte av for tiden. Håpet er at det kommer seg det også. Akkurat det kan være væravhengig da jeg har en kropp som ikke bare kreften liker, men som også leddgikt og annet revmatisk liker. Så høstregnet og kulde er ikke akkurat deilig for kroppen. Likevel holder jeg motet oppe og velger å være positiv.

En ting som er positivt med at det nå nærmer seg vinter, er at det også nærmer seg jul. Jeg gleder meg så utrolig mye til jul i år. Kan ikke huske sist jeg følte en slik glede over at det snart er jul. Føler meg nesten som en unge. Med det unntak av at det ikke er gavene jeg gleder meg til. Jeg gleder meg til alt som har med jula å gjøre og mest av alt familiekos. Vi koser oss som familie ellers også, men det er liksom noe spesielt med jula. Har tenkt litt på det med at jeg gleder meg så veldig i år og tror kanskje at noe av grunner at jeg i februar trodde at jeg hadde opplevd min siste jul. Min siste alt egentlig. Jeg hadde rett og slett ikke forventet at jeg skulle leve til jul. Nå er det jo selvfølgelig ingen garanti for det nå helle, men det har man jo aldri noen garanti for egentlig. Men det er ingen større fare for at jeg ikke skal få oppleve julen enn tidligere i alle fall.

Og jeg gleder meg virkelig. Først og fremst gleder jeg meg til å begynne å pynte til jul. Kunne begynt nå jeg, men er ikke blitt helt skrullete riktig ennå da :p 1. Desember kommer jeg i alle fall til å være fullt i gang med pynting. Og etter det blir det julebakst, noe jeg også gleder meg til. Det er noe ungene liker å være med på også og det blir vel de samme sortene julebakst som tidligere om vi ikke finner på noe nytt også. Planen så langt er i alle fall hasselnøttopper, sandnøtter, silkekaker, krumkaker og kanskje noen risboller. Kanskje finner vi på noe annet også.

Vi har invitert mamma og Per Gunnar til julefeiring hos oss i år og jeg håper virkelig at de kan komme. Det blir liksom ekstra koselig da. Vil jo gjerne ha mamman min her. Føler at vi har fått et nytt og bedre forhold nå etter at jeg ble syk. Mamma er til stor hjelp for meg og jeg finner mye styrke i henne. Glad i deg mamma :)

Jeg gleder meg til snøen kommer også og jeg håper på masse snø. Håper vi får til mye lek i snøen i år. Vi har iallfall planer om noen fine turer oppi skogen her for å ake, gå på ski, kjøre snowboard og tenne bål og grille pølser. Det blir vel med kakao også tenker jeg. Gleder meg.

Enn så lenge får jeg bare prøve å kose meg så mye jeg får til mens jeg venter på vinteren og jula.

I morgen skal vi i kirken for da er det SuperTirsdag og det er noe jeg ser fram til. Jeg trives så godt i kirka. Får en helt spesiell følelse av ro der selv om kirken på SuperTirsdag er fylt med barn som synger og leker. Det er ikke sånn at jeg må være i kirka for å føle meg nær Gud, men likevel føler jeg at det er ekstra godt å være der. Gud er med meg overalt, men jeg liker meg i kirken. Vi skulle egentlig i kirken i går, men det ble det dessverre ikke noe av. Skulle gjerne vært der, men det kommer da flere muligheter. På julaften skal vi iallfall i kirken. Det er så koselig.

Det får være alt for denne gang, men det kommer mer om ikke så altfor lenge. Nyt dagen alle sammen og vis alle du er glad i at du er glad i dem :)