Bloggnorge.com // Rare Evas Liv på lånt tid
Start blogg

Rare Evas Liv på lånt tid

Just another Bloggnorge – Gratis blogg site

Hei alle sammen

Kategori: Uncategorized | 3 kommentarer » - Skrevet tirsdag 3. oktober , 2017 kl. 10:28

Hei og velkommen til min nye blogg.

 

 

Her har jeg tenkt å skrive litt om livet mitt og jeg håper at min historie kanskje kan være til hjelp og inspirasjon til andre i en vanskelig situasjon.

 

Litt om meg:

Jeg er på skrivende tidspunkt 44 år. Gift med Peder og har 3 barn.

 

Min motivasjon for å starte denne bloggen er ganske enkel egentlig. Jeg ble i februar i år diagnostisert med brystkreft. Ganske nedslående diagnose å få der og da, men så tenkte jeg som så at de er jo så flinke i dag så dette skal gå bra. Litt cellegift i 6mnd, så operasjon og så skulle jeg bli frisk. Det var i alle fall planen 7. Februar. Så gikk det to uker hvor jeg var litt sånn fast inventar på st.olav, ikke innlagt, men var innom nesten hver dag en periode for nye prøver. De hadde nemlig en mistanke de ikke delte med meg.

Så da jeg kom tilbake til samtale etter 2 uker med prøver var jeg litt nervøs og hadde en dårlig følelse (som jeg for øvrig prøvde å holde for meg selv). Kom inn til legen og forventet en grundig gjennomgang av hva prøvene viste, det fikk jeg ikke. Det som skjedde var at jeg følte at jeg måtte gjette meg til hva som var status. Etter en liten stund fikk jeg slengt i trynet at det var spredning til skjelett og lunger. Men du skal få behandling likevel sa legen. Etter det fikk jeg ikke med meg stort. Husker at hun undersøkte meg og klemte og styrte innimellom et hav av telefonsamtaler som ikke hadde noe med meg å gjøre. Her hadde jeg altså fått en dødsdom (sånn føltes det akkurat da nemlig) og så var hun mye mer opptatt av den jævla telefonen enn meg. Redsel og sinne gjorde vel at jeg på en måte bare stengte av. Jeg burde kjeftet på henne for det med telefonen føler jeg i ettertid, eller i det minste sagt noe, men det er ikke så enkelt når det eneste man greier å tenke er nå skal jeg dø.

Jeg fikk minimalt med informasjon om hva skjer nå så jeg dro derfra med mange spørsmål om hva som skjer videre. Jeg har et vagt minne om at hun faktisk spurte om jeg lurte på noe, men altså jeg skulle dø jeg så det var ikke plass til annet og selv om jeg hadde masse jeg lurte på så var det ingenting av det som ville ut. Jeg husker at hun ringte til Kreftklinikken i Rissa og avtalte at jeg skulle komme dit for å få behandling og så ble jeg send ut og opp i andre etasje for å snakke med en sykepleier. Jeg gikk til resepsjonen og sa at jeg ble sendt opp fra legen. Det hadde ikke de fått beskjed om så jeg fikk beskjed om å vente. Hvor lenge jeg ventet husker jeg ikke, men til slutt kom jeg inn og fikk snakket med en veldig grei sykepleier. Hun visste jo ingenting om saken min så hun trampa litt i salaten og sa at nå skal du få behandling og så skal du bli frisk. Ikke hennes feil, men det hjalp ikke på kaoset i hodet. Hadde ikke Karin-Marie vært sammen med meg så vet jeg ikke hva som hadde skjedd den dagen hvis jeg skal være helt ærlig for jeg var helt borte. Prøvde vel å late som ingenting, men inni hodet var det i alle fall fullt kaos og masse tanker om døden.

De første dagene etter den endelige diagnosen var jeg sikker på at jeg skulle dø rimelig fort og dagene var tunge. Nettene var enda verre. Jeg gråt meg i søvn hver natt de første dagene og synes skikkelig synd på meg selv. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så langt nede.

Vet ikke hva som skjedde egentlig, men så bestemte jeg meg bare. Greit nok, jeg kan kanskje ikke bli frisk, men jeg skal i alle fall kjempe. Jeg skal ikke gi meg. Jeg er sterk og dette skal ikke få ødelegge livet livet mitt. Så begynte kampen tilbake til livet.

Møtet med kreftklinikken i Rissa var godt. Jeg fikk vite litt mer om hvor spredningen satt for skjelettet er da ganske stort og jeg hadde ikke fått noe spesifisering på hvor. Burde kanskje blitt mer redd når jeg fikk vite at det var relativt mye spredning til ryggraden og litt i lårben og diverse, men følelsen av å bli ivaretatt var så stor så jeg følte lettelse over å vite. Fikk vite om faren for å bli lam og viktigheten av å si fra med en gang om jeg mistet følelse noen steder. Jeg fikk mye info om behandlingen og tiden videre og jeg følte meg på en måte lettet selv om jeg fortsatt har en like uhelbredelig sykdom. Fikk også beskjed om at jeg ikke kunne forvente mange år, men vi snakker i alle fall år og ikke dager, uker eller måneder som jeg tenkte først.

Nå har jeg med vilje bedt om å ikke få noen spesifikk estimasjon på hvor lenge jeg har igjen for jeg vil ikke høre at jeg har for eksempel 2 år, 3 år, 4 år osv. Det eneste jeg vet er at jeg ikke kan forvente mange år. Jeg har fått beskjed om å være realistisk, men også å bevare håpet.

 

Håp ja.. Det er noe rart med håp. Tro også. Tro og håp. Det er noe jeg har mye av for tiden. De som kjenner meg godt vet at jeg er kristen, at jeg tror på Gud. Mange tenker vel at det har jeg sikkert slutta med nå som jeg er uhelbredelig syk for man kan vel ikke tro på Gud da. Jo, det kan man og det gjør jeg. Gud er viktigere for meg enn aldri før nå. Og troen på Gud gir meg håp. Det at jeg vet at noen ber for meg gir meg også håp for da vet Gud at jeg trenger hjelp.

Dette høres kanskje rart ut, men jeg har følt Gud nå den siste tiden. I alle fall tror jeg det er Gud som forteller meg at det skal gå bra. For helt plutselig en dag fikk jeg en sånn ro over meg og jeg husker at jeg tenkte at det skal gå bra. Det går bra.

 

Nå er det ikke sånn at jeg går rundt og forventer at fordi jeg tror på Gud så blir jeg frisk. Jeg tenker vel mer sånn at det forskes mye og Gud styrer forskerne sånn at de forhåpentlig snart finner medisin som om den ikke gjør meg frisk så iallfall gir meg mer tid.

Jeg har som jeg skrev tidligere bestemt meg for å ikke gi meg. Jeg SKAL oppleve de minste barnas (de er på skrivende tidspunk 10 og snart 13 år) konfirmasjoner. Jeg SKAL oppleve at eldste dattra gifter seg med mannen i sitt liv (de to er nå 17 og 18 år) og jeg SKAL oppleve å få barnebarn. I tillegg har jeg tenkt å bli gammel, men det får komme i andre rekke. Jeg ønsker meg i alle fall tid til å se barna mine vokse opp og bli de fine personene jeg vet de kommer til å bli.

 

Er jeg redd for å dø? Nei, jeg er ikke redd for å dø egentlig, men jeg ønsker meg likevel tid. Egoistisk kanskje, men jeg føler ikke at jeg er ferdig med livet ennå. Er likevel ikke redd for døden i seg selv, når den tid kommer skal jeg ønske den velkommen. Jeg vet nemlig at døden er bare en ny reise. Jeg vet at jeg får møte pappa igjen da. Og mormor som jeg var så glad i. Farmor også. Men jeg har det ikke travelt. Jeg savner dem, pappa mest av alle for han har vært borte så lenge, men jeg har det ikke travelt med å møte de igjen ennå. Jeg har så mye ugjort føler jeg.

Livet nå.. Det er litt rart og folk ser rart på meg når jeg sier det, men enkelte ganger føler jeg det nesten som en velsignelse å være syk. Ikke fordi jeg liker å være syk, men fordi det at jeg har begrenset med tid betyr at jeg har lært meg å se ting på en annen måte. Jeg er mer tilfreds med livet nå, selv om jeg gjerne skulle vært rikere på penger. Men jeg er rik på andre ting, rikere på andre ting. Jeg bruker tiden min bedre. Jeg ser ting på en helt annen måte. Og barna gir meg så mye. Vi tilbringer mer tid sammen og vi har det så gøy nå. Vi hadde det gøy før også, men det føles likevel annerledes nå. Jeg føler nesten at jeg lever mer nå og selv om behandlingene er harde og gjør meg sliten så har jeg til tider mer energi på en måte. En annen type energi, vanskelig å forklare, men jeg føler meg bra liksom og jeg er gladere enn før.

 

Rar og langt innlegg dette. Tror jeg stopper her og så får jeg skrive litt mer senere. Håper i alle fall noen giddet å lese hele. Kom gjerne med spørsmål så kan jeg bruke et innlegg til å svare på spørsmål også :)

 

Takk for at akkurat du leste historien min.

Annonser

Kommentarer

  1. Gottlaffen sier:

    Du sier «Jeg ser ting på en helt annen måte.». Tenk om alle kunne se ting på den måten… jeg funderer på hvilken verden vi hadde hatt!

  2. Tine sier:

    Hvem vet, kanskje blir du 100? Utvikles jo stadig nye medisiner på den fronten!

    Også har du jo Rufus ikke minst. Og jeg kjenner få som er så j… sta som deg. Onkelen min hadde «dødelig kreft» i 1984 og fikk 3 mnd igjen av legene. Han døde i 2002.
    Så jeg tror det er umulig å si noe om hvor lenge man kan leve.
    Noen, som tanta mi «gav opp» og døde 14 dager etter diagnosen. Så det å ha en «fighter innstilling» tror jeg har MYE å si.

    Mega glad i deg 💜💜💜

  3. Liv sier:

    Det høres egentlig litt ut som du er mer lykkelig en noen sinne☺️ Du ser på livet på en annen måte sier du, og du vet tiden kanskje ikke er så lang som du først trodde. Det virker som du lever mer i hvert øyeblikk som går, og du griper dagen fatt og finner de største gledene i de minste ting. Du er mega, super, duper, utrolig sterk. Og når dine barn ser du er sterk, så blir de også sterk.
    Jeg er kjempe glad i deg,og tenker på deg ofte.
    Jeg visste ikke at du var kristen, men jeg skal be mye for deg, og har en gruppe folk som(som er veldig kristene) jeg allerede har fortalt deg om som også ber for deg… Gud, og alle du kjenner, og alle som har hørt historien din støtter deg og er her for deg❤️🌹🙏🏼

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.