Bloggnorge.com // Rare Evas Liv på lånt tid
Start blogg

Rare Evas Liv på lånt tid

Just another Bloggnorge – Gratis blogg site

Å være mamma med uhelbredelig kreft

Kategori: Uncategorized | 2 kommentarer » - Skrevet onsdag 4. oktober , 2017 kl. 12:38

Hei igjen allesammen.

Først vil jeg bare takk for den velkomsten bloggen min har fått. Den har vært over all forventning. Jeg har fått så mange flotte tilbakemeldinger og det er jeg veldig takknemlig for. Det varmer :)

 

Så til dagens tema. Hvordan er det å være mamma når man har uhelbredelig kreft?

Da jeg fikk den første diagnosen 7. Februar i år så fikk jeg (eller vi egentlig for mamma var med meg og det er jeg også takknemlig for) etter diagnosen en samtale med en super sykepleier. Vi pratet veldig mye om det med hvordan å fortelle det til barna blant annet. Jeg fikk vite at det er mye bedre å fortelle barna sannheten tidlig enn at de skal gå rundt å gruble på hva som er galt. For barns fantasi kan være MYE verre enn realiteten. Og barn merker at noe er galt, vi må ikke tro at vi kan lure barna med å late som ingenting.

Jeg brukte litt tid på å samle tankene og så pratet jeg med de to minste barna. Jeg fortalte at jeg hadde fått brystkreft, men at prognosene var gode. Det var jo det jeg trodde da så det var ikke løgn på det tidspunktet. Einar Wessel fikk full panikk og trodde jeg skulle dø med en gang, mens Hildur Amalie tok det litt mer med fatning. Jeg fikk etter hvert roet ned Einar Wessel ved å fortelle mer om hva som hadde blitt sagt da jeg var på sykehuset. Jeg fokuserte på hvor flinke legene er og at det finnes mye god behandling for kreft nå.

Største datteren min bodde ikke hjemme, men på internat på skolen sin på det tidspunktet og jeg ville liksom ikke fortelle det via telefon. Samtidig var det viktig for meg at hun fikk vite det før noen andre og ettersom vi bor på en liten plass så er faren for at noen andre finner det ut og sier noe relativt stor. Så min snille mamma tok på seg oppdraget å kjøre til henne og fortelle henne det. Litt vondt for mammahjertet å ikke kunne være der å trøste, men jeg er sikker på at mamma gjorde en god jobb.

Karin-Marie var snar med å vise interesse og omsorg. Hun ville gjerne være med på legetimer og vi ble ganske fort enige om at hun skulle få bli med på timen hos lege etter de ekstra undersøkelsene jeg skulle gjennom. Det betyr jo da at hun var med meg da jeg fikk vite at det var spredning og at kreften var uhelbredelig. Hun var så rolig og behersket da vi var hos legen og jeg husker at jeg lurte på om hun forsto alvoret eller om det var sånn at hun var tøff for min del. Hun var i alle fall en veldig god støtte å ha den dagen selv om jeg har dårlig samvittighet for å ha utsatt henne for den legetimen som var så ubehagelig.

Etter å ha fått beskjed om at jeg har uhelbredelig kreft og selv var langt nede psykisk hadde jeg plutselig fått litt av et dilemma. Jeg hadde jo bestemt meg for å være ærlig med barna i utgangspunktet, men kunne jeg virkelig si til de to minste at jeg skulle dø, at jeg ikke kunne bli frisk som jeg hadde sagt tidligere? Der å da greide jeg ikke å si noe og jobbet hardt med meg selv for å ikke vise barna hvordan jeg hadde det så lenge de var våkne i alle fall. Det var vel derfor reaksjonene på kveldene var så sterke og endte med at jeg gråt meg i søvn noen netter.

Jeg er i alle fall nå veldig glad for at jeg valgte å ikke si noe før jeg hadde fått samlet tankene mine og kommet frem til at jeg ikke skulle gi meg. Da var det lettere å snakke med barna også for jeg var mer positiv selv. Skulle jeg ha fortalt det en av de første dagene vil jeg nok skremt de unødig ved å bryte ut i gråt og bli halveis hysterisk fordi jeg skulle dø snart.

Da jeg endelig fortalte det tok de det egentlig ganske fint. Kanskje fordi jeg fokuserte så mye på at selv om jeg per i dag ikke kan bli frisk så har jeg ikke tenkt å gi meg. Jeg fortalte også om at det forskes mye og at jeg har håp om at det kommer en medisin som hjelper snart. Det er jo ikke så lenge siden at all kreft egentlig betydde døden. Jeg har også sagt til de at de bare må spørre om det er noe de lurer på og så skal jeg svare så godt jeg kan. Vet jeg ikke svaret så prøver jeg å finne det ut.

Det at barna vet er en lettelse for da trenger jeg ikke late som jeg er frisk. Om jeg har en dårlig dag så kan jeg si det og de forstår at nå trenger mamma kanskje å hvile litt eller i dag må vi ikke mase så mye på mamma.

Barna har også fått være med på kreftklinikken i Rissa flere ganger når jeg har fått cellegiftbehandling og det er noe de liker. De har fått mye informasjon om cellegift og har fått en nøye innføring i hvordan venflon settes av sykepleier Guri. Guri er et unikum og er så utrolig flink til å forklare både til meg og barna. Jeg er så glad for at jeg valgte å få behandling i Rissa at jeg kan nesten ikke få sagt det.

I tillegg til at barna har fått vite om sykdommen min og behandling så har vi også informert skolene deres sånn at de voksne der vet om at jeg har kreft. Det var noe vi fikk anbefalt av sykepleier på st. Olav slik at de er klar over det i tilfelle barna plutselig får en reaksjon når de er på skolen. Det er fort gjort at man begynner å tenke og så  blir man lei seg eller sint og da er det jo fryktelig greit at skolen vet om det. Barna fikk selv velge om de ville at de andre barna skulle få vite noe. Einar Wessel er her den åpne typen som gjerne snakker om det med alle og har vært ivrig på å dele alt om når jeg har vært på kontroll og til behandling, mens Hildur Amalie har valgt å ikke si så mye. Begge deler er jo helt greit for man er jo så forskjellig. Jeg har bedt lærerne være litt oppmerksom på Hildur Amalie da ettersom hun holder alt inni seg. Viktig at hun vet at hun kan prate med noen.

Nå er det jo sånn at livet mitt handler om så mye mer enn kreft, selv om mange sikkert bare tenker hun har kreft når de ser meg. Det å være mamma for eksempel det er jo en like stor del av livet mitt som før, men kreften har forandret måten jeg er mamma på til en viss grad. Jeg synes selv at jeg er en bedre mamma nå. Hva ungene mener det vet jeg ikke, men de virker i alle fall mer fornøyde nå synes jeg. Det er ikke sånn at jeg synes jeg har vært en dårlig mamma før og har neglisjert barna mine, men jeg tenker så annerledes nå. Jeg har kanskje blitt flinkere til å bare leve og dermed også flinkere til å være med barna. Jeg har bestemt meg for å utnytte den tiden vi har sammen til fulle.

Sommerferien ble et litt usikkert punkt da jeg ble syk og skulle ha cellegiftbehandling hver tredje uke, men vi fikk da til en fin ferie likevel. Tradisjon tro gikk turen til Gutvik og mammas (Mimmi for barna) feriehus for ungene og meg. Peder, Elvis (hunden) og kattene var hjemme som vanlig. Peder trives best i elva sammen med laksen på sommeren så på den måten får vi litt ferie allesammen selv om vi ikke reiser sammen. Ungene og jeg koste oss i alle fall på tur. Pga mine behandlinger valgte vi å reise en uke etter behandling sånn at jeg rakk å komme meg litt før vi reiste. Var litt usikker på forhånd på hvordan det skulle gå, men ferien ble fin den. Jeg overdrev kanskje litt og fikk litt unødig mye smerter, men gøy hadde vi det i alle fall. Vi dro på masse fisketurer, var på gårdsbesøk hos ei som mamma kjenner og så var vi på Kolvereid og Rørvik for litt shopping og museumsbesøk. Vi hadde hørt om kystmuseet på Rørvik så vi ville dra dit og se, men det må jeg innrømme var en stor skuffelse. Det var vel ingen av oss som synes masse skrift på veggen og noen historier på øret var den helt store museumsopplevelsen. Vi reddet likevel dagen med en tur på Napoli hvor vi spiste god mat. Vi fikk også med oss den tradisjonelle turen til Leka, hvor vi kjørte rundt og så på alt det fine som finnes på Leka. Vi stoppet litt her og der og fikk også plukket med oss noen av de spesielle steinene de har der. Hildur Amalie plukket med for å ta med seg på skolen også.

Ellers er det å være en mamma med kreft det samme som å være en vanlig mamma føler jeg, bare at jeg av og til trenger å hvile en del. Jeg prøver å finne på mest mulig morsomt med barna og vi har det fryktelig mye morsomt sammen. Så morsomt at andre kanskje synes vi er litt rare. Det virker kanskje litt sånn at vi skal helst være triste, men det har vi ingen planer om foreløpig i alle fall. Det kommer sikkert en tid for det også, men enn så lenge velger vi å ha det morsomt. Vi kan ha det morsomt med de merkligste ting. Sånn som det å miste håret for eksempel, det var fryktelig gøy og ungene «lånte meg hår» :)

Vi leker, vi går på turer, vi har det rett og slett gøy. I vinter/vår gikk jeg til og med på ski sammen med barna og det er det lenge siden jeg har gjort. Gøy var det også selv om det var slitsomt. I tiden fremover tenker vi å fortsette å ha det gøy.

 

 

Kommentarer

  1. Margit sier:

    Du skrive om rufus. Ellers tror jeg han blir DYPT uhelbredelig fornærma og må gå på medisier.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.