Bloggnorge.com // Rare Evas Liv på lånt tid
Start blogg

Rare Evas Liv på lånt tid

Just another Bloggnorge – Gratis blogg site

Kategori: Uncategorized

Bloggutfordring – Hvis jeg fikk en milliard

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 17. oktober , 2017 kl. 13:18

Ukens tema når det gjelder bloggutfordring er altså; Hvis jeg fikk en milliard.

Man blir ikke lykkelig av penger, men de kommer likevel godt med mesteparten av tiden.

Dette er vel kanskje det temaet flest folk tenker mest på. Akkurat det med å få masse penger. Hva skulle man gjort da? Jeg er ikke annerledes enn andre og har ofte tenkt på det selv om det ikke er det som betyr mest for tiden. Penger betyr likevel en form for frihet. I dagens samfunn må man ha penger for å greie seg og et par kroner er liksom ikke nok. Selvfølgelig trenger man ikke en milliard heller, men litt ekstra hadde gjort seg.

Jeg har vel mange ganger tenkt på hva jeg skulle gjort om jeg hadde litt ekstra. Om jeg vant i lotto for eksempel.

Det jeg har kommet fram til er at om jeg plutselig fikk masse penger ville det første jeg gjorde være å betale gjeld. Har dessverre litt idiotgjeld jeg gjerne skulle kvittet meg med. Og tankene rundt det er vel mer fremtredende nå enn tidligere på grunn av sykdommen. Jeg er ikke alene om å ha det sånn, det er jeg klar over, men skulle ønske jeg hadde mulighet til å betale alt på en gang istedenfor et lite beløp hver mnd.

Etter at gjelden var betalt ville jeg funnet meg et par veldedige organisasjoner som skulle fått en god slump penger hver. De jeg tenker mest på er Kirkens Nødhjelp, Frelsesarmeen og Kreftforeningen. Så de ville nok garantert fått en god slump hver. I tillegg skulle Rissa Kirke fått litt som skulle vært øremerket SuperTirsdag for det er et supert tiltak synes jeg.

Ettersom vi snakker en milliard her så ville jeg også sikret barnas framtid med penger på sparekonto. Eksakte beløp vet jeg ikke for det har jeg aldri tenkt på, men i alle fall nok til skolegang og en brukbar leilighet i første omgang. De skal helst lære seg å arbeide for pengene også. Jeg ønsker ikke at barna mine skal tro at penger vokser på trær, men skulle virkelig ønske at jeg kunne hjulpet Karin-Marie mer enn jeg kan akkurat nå for eksempel. Skulle veldig gjerne kjøpt henne en leilighet og sørget for at hun hadde nok penger til den skolegangen hun har aller mest lyst på. Dette gjelder selvfølgelig de to andre også, men de er jo fremdeles ikke kommet så langt i livet. Karin-Marie står liksom midt oppi det nå. Må bare si at jeg er så utrolig stolt av henne. Hun har blitt så voksen og flink. En flott ung dame med bein i nesen har hun blitt og jeg er så glad i henne.

En annen ting jeg ønsker meg er et lite småbruk med en aldri så liten stall med plass til et par hester. Skulle gjerne hatt hest igjen jeg. Kanskje ikke for å komme på hesteryggen igjen, men i alle fall for å være nær hester. Barna ville nok likt å ha et par hester de også. Et fint hus på småbruket hadde også vært fint, med et stort fint kjøkken hvor ungene og jeg kan lage mat og bake sammen.

Ny bil hadde vært kjekt, selv om jeg hadde vært fornøyd nok om vi hadde litt ekstra så vi kunne fikset den vi har. Filleting men ting koster jo.

Den største tingen er vel likevel at om jeg hadde så mye penger så hadde jeg nok mest sannsynlig undersøkt alternative behandlingsformer. Eventuelt behandlinger i andre land. Penger kan ikke kjøpe lykke, men kanskje kunne de kjøpt meg tid? Hvem vet? Kanskje jeg burde hive meg på trenden med å be om penger via Vipps?

En ting er iallfall sikkert, noen milliardær er jeg ikke og kommer nok mest sannsynlig ikke til å bli heller og selv om jeg ofte tar meg selv i å ønske meg penger så er jeg alt i alt fornøyd med livet mitt som det er.

Jeg er heldig som har en så fin familie og mange gode venner og det er mye mer verd enn penger :)

Annonser

Holder Motet oppe

Kategori: Uncategorized | 1 kommentar » - Publiser mandag 16. oktober , 2017 kl. 11:53

Hei allesammen.

Først og fremst vil jeg bare beklage at det har vært noen dager uten innlegg nå. Etter torsdagens cellegiftkur har jeg dessverre ikke vært i skriveform. Har vært slapp og en liten forkjølelse sammen med cellegiftkuren slo meg nok ut litt mer enn håpet. Nå er formen litt på tur opp så jeg satser på at det går bedre fremover.

Cellegiftkuren gikk ellers som forventet og ettersom det var høstferie så var Hildur Amalie og Einar Wessel med. Det vil si Hildur Amalie var med meg hele tiden og Einar Wessel var litt sammen med Else som skulle ta noen blodprøver. De stakk innom på slutten av kuren. Hildur Amalie og jeg fikk kakao av Guri. Guri tar alltid så godt vare på oss og denne dagen var Guri veldig opptatt av at mamma hadde vært innom med blomster til henne dagen før. Hun satte nok veldig stor pris på det fikk jeg inntrykk av. Det er sikkert en god følelse å bli satt pris på. Og jeg føler meg så godt ivaretatt av Guri så det er absolutt fortjent med en liten oppmerksomhet. Jeg er glad for at mamma ga henne blomster. Hun skrøt veldig av buketten og sa hun ble overrasket.

Selv om formen har vært heller dårlig så holder jeg likevel motet oppe og jeg har prøvd å holde fokus på å være positiv, selv om jeg kanskje ikke er den enkleste å leve med når formen ikke er på topp. Kjenner med meg selv at jeg tåler litt mindre og kanskje blir litt fortere irritert. Det må jeg jobbe litt med kjenner jeg.  Uansett så prøver jeg i alle fall å være meg selv så mye som mulig og jeg har hatt det gøy disse dagene også.

Været ute nå er det dessverre lite å gjøre med og jeg kan fint forstå at enkelte blir både deprimerte og humørsyke av det. Selv er jeg vel ikke fullt så avhengig av været for å være lykkelig. Lykken kommer innenfra den mener jeg og jeg kjenner at min indre styrke bobler til tider. Det er kanskje litt merkelig, men jeg føler at motgangen gjør meg sterkere og at jeg stiller bedre nå enn jeg gjorde før. Psykisk i alle fall, det fysiske er kanskje ikke mye å skryte av for tiden. Håpet er at det kommer seg det også. Akkurat det kan være væravhengig da jeg har en kropp som ikke bare kreften liker, men som også leddgikt og annet revmatisk liker. Så høstregnet og kulde er ikke akkurat deilig for kroppen. Likevel holder jeg motet oppe og velger å være positiv.

En ting som er positivt med at det nå nærmer seg vinter, er at det også nærmer seg jul. Jeg gleder meg så utrolig mye til jul i år. Kan ikke huske sist jeg følte en slik glede over at det snart er jul. Føler meg nesten som en unge. Med det unntak av at det ikke er gavene jeg gleder meg til. Jeg gleder meg til alt som har med jula å gjøre og mest av alt familiekos. Vi koser oss som familie ellers også, men det er liksom noe spesielt med jula. Har tenkt litt på det med at jeg gleder meg så veldig i år og tror kanskje at noe av grunner at jeg i februar trodde at jeg hadde opplevd min siste jul. Min siste alt egentlig. Jeg hadde rett og slett ikke forventet at jeg skulle leve til jul. Nå er det jo selvfølgelig ingen garanti for det nå helle, men det har man jo aldri noen garanti for egentlig. Men det er ingen større fare for at jeg ikke skal få oppleve julen enn tidligere i alle fall.

Og jeg gleder meg virkelig. Først og fremst gleder jeg meg til å begynne å pynte til jul. Kunne begynt nå jeg, men er ikke blitt helt skrullete riktig ennå da :p 1. Desember kommer jeg i alle fall til å være fullt i gang med pynting. Og etter det blir det julebakst, noe jeg også gleder meg til. Det er noe ungene liker å være med på også og det blir vel de samme sortene julebakst som tidligere om vi ikke finner på noe nytt også. Planen så langt er i alle fall hasselnøttopper, sandnøtter, silkekaker, krumkaker og kanskje noen risboller. Kanskje finner vi på noe annet også.

Vi har invitert mamma og Per Gunnar til julefeiring hos oss i år og jeg håper virkelig at de kan komme. Det blir liksom ekstra koselig da. Vil jo gjerne ha mamman min her. Føler at vi har fått et nytt og bedre forhold nå etter at jeg ble syk. Mamma er til stor hjelp for meg og jeg finner mye styrke i henne. Glad i deg mamma :)

Jeg gleder meg til snøen kommer også og jeg håper på masse snø. Håper vi får til mye lek i snøen i år. Vi har iallfall planer om noen fine turer oppi skogen her for å ake, gå på ski, kjøre snowboard og tenne bål og grille pølser. Det blir vel med kakao også tenker jeg. Gleder meg.

Enn så lenge får jeg bare prøve å kose meg så mye jeg får til mens jeg venter på vinteren og jula.

I morgen skal vi i kirken for da er det SuperTirsdag og det er noe jeg ser fram til. Jeg trives så godt i kirka. Får en helt spesiell følelse av ro der selv om kirken på SuperTirsdag er fylt med barn som synger og leker. Det er ikke sånn at jeg må være i kirka for å føle meg nær Gud, men likevel føler jeg at det er ekstra godt å være der. Gud er med meg overalt, men jeg liker meg i kirken. Vi skulle egentlig i kirken i går, men det ble det dessverre ikke noe av. Skulle gjerne vært der, men det kommer da flere muligheter. På julaften skal vi iallfall i kirken. Det er så koselig.

Det får være alt for denne gang, men det kommer mer om ikke så altfor lenge. Nyt dagen alle sammen og vis alle du er glad i at du er glad i dem :)

Annonser

Dagen i dag

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 11. oktober , 2017 kl. 18:56

Dagen i dag har vært en fin dag. Jeg har mange fine dager jeg for så vidt, men den i dag var ekstra fin. Vi har hatt besøk av mamma og Emil i tillegg til at Karin-Marie og Johannes har vært her nå på høstferie siden lørdag. De dro hjem sammen med mamma og Emil i dag.

Dagen var planlagt på forhånd og vi tok turen til Bakstein for å gå en tur der. Jeg hadde bakt boller i går som ble med i tursekken sammen med saft og engangskopper. Vi kjørte herifra og til Fevåg hvor vi parkerte ovenfor der betongskipet Crete Joist ligger for å gå derfra. Det er vel vanlig å parkere litt lenger unna, men jeg greier ikke å gå så langt derfor velger vi å kjøre litt nærmere og satse på at det går bra å parkere på det lille innhuket i veien ved Crete Joist. Ingen som har klaget ennå i alle fall.

Da vi kom frem og hadde parkert gikk vi ned til Crete Joist og kikke litt da Emil var så ivrig på å se på skipet. Var visst imponerende med en båt laget av betong. Skjønner ikke helt hvordan den noen gang kan ha holdt seg oppå vannet, men større undere har vel skjedd. Mens vi gikk rundt der nede samlet noen av oss noen steiner som vi synes var fine. Johannes fant et par små krabber som han holdt i hånden før han slapp de fri igjen. Så tuslet vi opp til veien igjen og fortsatte mot den fine turveien på Bakstein.

 

Det ble en stopp ved bukkene bruse for det var visst ekstra gøy å sitte på bukkene i dag. Emil som aldri har vært med før så i alle fall ut til å trives. Johannes og Karin-Marie tok en hvil på hjertebenken og spiste en bolle før vi gikk videre. Vi tuslet videre til vi kom til trollkjerringa. Der er det en så fin rasteplass som vi pleier å stoppe på. Der satte vi oss ned for å kose oss med saft og boller. Ble ikke lange stunden i dag for det blåste så fryktelig, men vi koste oss likevel. Etterpå tuslet vi tilbake til bilene og kjørte hjem.

Da vi kom hjem lagde vi middag. Så kunne vi kose oss med lasagne, salat og hvitløksbrød. Etter middagen ble det muffins som Hildur Amalie bakte i går. Dessverre tar alle dager slutt og etter at vi hadde kost oss en god stund kjørte de hjem til byen. Håper det ikke blir lenge til neste gang vi møtes.

 

Dagen i dag har vært en fin dag. Jeg har kost meg masse. Det gir meg så mye å være sammen med familien. Jeg føler at jeg får mer overskudd når vi kan gå på en sånn tur og bare kose oss sammen. Prate og ha det gøy. Den sterke vinden gjorde kanskje at vi ble kalde utenpå, men inni er i alle fall jeg varm. Varm av kjærligheten jeg føler for alle i familien. Det er så godt å være sammen med de. Håper vi får mange, mange år sammen. Og ikke minst håper jeg at vi får mange flere sånne turer sammen.

Nok en gang kjenner jeg på hvor heldig jeg er. Heldig for jeg har en flott familie som jeg kan tilbringe tid med. En flott familie som vil tilbringe tid med meg. Det er ikke alle forunt. Det er mange som sitter alene og ikke har noen. Jeg skulle ønske alle var like heldige som meg. Det er lett å glemme sykdom og plager når man har så mange flotte rundt seg. Så tusen takk kjære familie for at dere er der. Jeg er utrolig glad i dere.

Annonser

Bloggutfordring – Hvor er jeg om 10 år?

Kategori: Uncategorized | 1 kommentar » - Publiser tirsdag 10. oktober , 2017 kl. 18:26

 

Jeg er medlem av en gruppe på facebook hvor man får bloggutfordringer. Jeg har nettopp startet med utordringene og den jeg fant på siden er Hvor er jeg om 10 år. Kanskje et litt uaktuelt tema for min del vil mange mene, men jeg synes det er veldig aktuelt jeg.

Så hvor er jeg om 10 år? 6 fot under jorda? Jeg håper ikke det.

Selv ser jeg for meg at jeg har trosset det legene sier og lever i beste velgående, eller i alle fall lever et brukbart liv. Om ikke kurert for sykdommen så i alle fall med så gode behandlingsmetoder at jeg kan leve godt og uten så altfor mye smerter. Kanskje har jeg til og med energi nok til å gå lange turer i naturen og virkelig kose meg. En skitur på vinteren hadde også vært greit.

Om 10 år er Karin-Marie 27 år og da har jeg kanskje allerede fått se at hun har stått brud og fått sin Johannes for at de skal leve sammen i gode og onde dager til døden skiller dem. De har kanskje også fått et par smårollinger sånn at jeg har blitt bestemor. Akkurat det med å bli bestemor er litt rart for før jeg ble syk så tenkte jeg at det å bli bestemor kan vi godt utsette en god stund ennå for jeg følte meg ikke som bestemormateriale liksom. Men nå tenker jeg annerledes. Tenk om jeg ikke får oppleve å bli bestemor i det hele tatt. Jeg tror jeg har mye bestemorkjærlighet å gi så jeg håper at jeg om 10 år kan gi nettopp det. Skjemme bort barnebarna akkurat passe mye  og være yndlingsbestemor liksom. Passer meg helt perfekt.

Om 10 år er Einar Wessel 23 år. Kanskje har jeg opplevd å se at han har funnet sin store kjærlighet også. I det minste har jeg opplevd å se ham bli voksen. En sterk og snill kar med masse omsorg og gi ser jeg for meg at han er da. Om det er noen barnebarn her også så er ikke det å forakte selv om jeg sikkert kan vente et par år til på at han blir pappa. Jeg tror i alle fall at han blir en super pappa og en snill og god kjæreste for noen.

Om 10 år er Hildur Amalie 20 år. Jeg har fått oppleve å se henne bli voksen også. Og for en flott ung dame hun er. Så snill og omsorgsfull. Vet ikke helt hvorfor men jeg ser henne for meg i et omsorgsyrke. Kanskje er hun fremdeles under utdanning, kanskje allerede i jobb.

Om 10 år er jeg 54 år. Jeg har fått flere år enn jeg ble forestilt. Jeg har vunnet livet.

De fleste drømmer om å vinne i lotto, jeg drømmer om å vinne livet. Jeg vil sitte med et barnebarn på fanget og gi av all den bestemorkjærligheten jeg har på lager. Jeg vil se mine barn bli voksne og se de flotte personlighetene deres utvikles. Jeg vil se at de står stolte i kirka og gifter seg med sine kjære. Jeg vil bli gammel sammen med min kjære Peder. Jeg vil være der for mamma når hun blir eldre og trenger meg som hun har vært der for meg.

 

Grip dagen folkens. Lev hver dag som om den var din siste. I morgen kan det være for sent.

 

Behandling

Kategori: Uncategorized | 1 kommentar » - Publiser mandag 9. oktober , 2017 kl. 11:13

Hei allesammen. I dag tenkte jeg å fortelle litt om hva slags behandling jeg får og har fått.

Ettersom min type kreft (Metastatisk brystkreft) per i dag er uhelbredelig får jeg palliativ behandling, altså ikke kurativ behandling. Palliativ behandling er lindrende og livsforlengende men vil ikke kurere sykdommen. Det finnes altså per i dag ingen kurativ behandling for metastatisk brystkreft, men det forskes jo stadig så en dag vil det nok dukke opp. Håpet er at det skjer i min livstid, men om det ikke skulle skje så håper jeg i alle fall å få forlenget livet så lenge som mulig.

Relativt kort tid etter at jeg fikk diagnosen ble jeg satt opp til cellegiftbehandling. Cellegift i mitt tilfelle blir brukt for å minske svulster og hindre at det kommer nye. Den brukes for å holde sykdommen i sjakk og minske plager fra eksisterende svulster. Cellegiften jeg får gis intravenøst og i tillegg for jeg saltvannsoppløsning og kvalmestillende så behandlingen tar ca 1 time. Selve cellegiftbehandlingen tar vel ca 20 – 30 minutter så om man får behandling på de store sykehusene går det ganske fort. Der forventes det at man tar alt man trenger av kvalmestillende på forhånd.

Hvordan cellegift virker er det sikkert mange som lurer på så jeg kan forsøke å forklare litt. Cellegiften fraktes med blodet ut til celler og vev. Når den kommer frem til kreftsvulsten, tas den opp i den enkelte kreftcelle og stanser eller hemmer celledelingen. Dette fører til at kreftcellene ødelegges og mister evnen til å formere seg. Cellegiftene som brukes til behandling av kreft påvirker også normale celler som for eksempel hårceller. Dette gjør at man i mange tilfeller mister håret. Dette er sårt for mange, men for meg går det helt greit. Om man mister håret kan man få parykk. Jeg tror man kan få dekt inntil 2 i året, men dette er jeg ikke sikker på. For min del er det ikke aktuelt, derfor har jeg ikke satt meg så godt inn i akkurat det. De normale cellene tåler cellegiften bedre enn kreftcellene og kommer seg derfor bedre etter endt behandling. Dette betyr jo da at om man mister håret så vil det vokse ut igjen etter endt behandling eller ved pause i behandlingen.

Det finnes mange typer cellegift og ofte bruker man en kombinasjon av flere typer for  å få best mulig effekt. Det finnes omtrent 50 ulike typer som brukes til behandling i Norge. Den cellegiften jeg får nå heter EC 60 og er en kombinasjon av 2 typer, Epirubicin og Cyklofosfamid. Kuren gis hver 3. uke. Epirubicin er rød og gjør at man tisser rødt de første gangene man går på do etter behandling. Bra de sier fra om sånne ting så man ikke blir skremt tenker jeg.

 

Jeg får mine kurer på kreftklinikken i Rissa og trives godt med det. I sommerferien måtte jeg til St. Olav for å få kur 2 ganger da kreftklinikken i Rissa hadde sommerstengt. Det var et helt annet system. I Rissa tar jeg blodprøver samme dag som jeg får kur og jeg har fått kvalmestillende der før kur. Da jeg kom til St.Olav var det ingen som hadde fortalt meg at jeg måtte ta kvalmestillende selv på forhånd så jeg dukket opp uten å ha tatt noe såklart. Det ordnet seg heldigvis da for jeg reagerte jo da sykepleieren skulle sette i gang direkte med cellegiften. Føltes litt sånn samlebåndaktig på en måte den behandlingen på St.Olav så jeg er veldig glad jeg valgte Rissa. På kreftklinikken i Rissa har de bestandig god tid og det er ikke noe stress. Både sykepleier Guri og onkologen Terje har alltid tid til å slå av en prat når jeg er der til behandling. De har også ved flere anledninger ringt noen dager etter behandling for å høre hvordan det går.

Jeg får altså kur hver 3. uke. Da får jeg 3 kurer på rad og så er det evaluering. Så etter 3 kurer er det ny CT evt. MR for å sjekke virkningen av cellegiften. Fram til nå har virkningen vært god og alt av svulster har krympet. Jeg merker også bedring selv. Den høyre armen var før behandling helt nummen og prikket. Det var også smertefullt å ta på huden på den armen. Det var mest sannsynlig en nerve i klem i armhulen som forårsaket dette. Svulsten i armhulen var nemlig veldig stor, men den har nå krympet en god del. Jeg har nå hatt 8 behandlinger. Får behandling nummer 9 på torsdag denne uken og etter den blir det ny evaluering. Cellegiftbehandling kan ha forskjellige bivirkninger og den som er vanligst er vel kvalme. Heldigvis finnes det gode kvalmestillende medikamenter og selv om jeg ikke har sluppet helt unna kvalmen så har det gått ganske greit. Den verste bivirkningen for meg er vel fatigue. Jeg blir så sliten og har så lite energi. Den første uka etter kur er verst og så kommer det seg gradvis. Siste uka før ny kur er formen relativt grei.

Immunforsvaret blir nedsatt etter cellegiftkurer så man må være forsiktig i forhold til smitte. For eksempel så kan en forkjølelse utvikle seg til å bli farlig om immunforsvaret er for lavt. Dersom man har feber er det derfor viktig at man kontakter kreftklinikken eller kreftavdelingen på sykehuset. Man må da ta blodprøver for å sjekke immunforsvaret og om det er for lavt blir man innlagt på sykehus for antibiotikabehandling.  Jeg har heldigvis sluppet unna det så langt.

I tillegg til cellegift har jeg hatt en omgang med stråling. Jeg fikk sterke smerter i en virvel rett under nakken og ble derfor sendt inn til MR. Der ble det funnet svulst i en virvel. Virvelen hadde kollapset og ga sterke smerter som strålte ut mot skulderbladene. Det var også relativt stor fare for lammelse, derfor ble jeg henvist til stråleterapi på St.Olav.  Ettersom jeg skulle ha stråling i nakkeregionen måtte jeg ha på maske. Masken formes ved å legge det våte maskematerialet over hodet og presse det til ønsket form. Etter at den har stivnet og tørket er den klar til bruk. Tilpassing av masken og simulering av stråling skjedde på en egen time før jeg startet med selve strålingen. Jeg var ikke klar over at jeg måtte ha maske så jeg fikk litt panikk da jeg har klaustrofobi. Tilpassingen gikk for så vidt greit, men jeg var fryktelig anspent. Jeg fikk derfor resept på sobril som jeg skulle ta før behandlingene. Jeg fikk strålebehandling over 10 dager (fri i helgene) og da bodde jeg hos mamma så jeg slapp å reise frem og tilbake hver dag. Var hjemme i helgene. Selve strålebehandlingen gikk egentlig veldig fort, det tok vel ca 10 minutter hver gang, men man blir sliten etter behandling. Mamma og jeg koste oss ganske mye de dagene jeg var hos henne og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være der. Hadde nok blitt for slitsomt å reise frem og tilbake hver dag.

Ettersom jeg har fått en del smerter pga spredningen til skjelettet så får jeg også en del smertestillende. Disse er morfinpreparater og er relativt sterke. Jeg synes de hjelper litt, men kanskje ikke optimalt. Det er mulig jeg må ha en ny strålingsrunde etter at jeg er ferdig med denne runden med cellegift, men det blir bestemt etter CT evt MR etter at jeg har tatt siste kur på torsdag. Et alternativ er også høyere dose med den langtidsvirkende, men det ønsker jeg egentlig ikke da jeg har prøvd det før. Jeg ble fryktelig trøtt av de og sov nesten hele dagene. Det er ikke noe liv synes jeg så da har jeg heller litt ekstra vondt.

Humor og positiv innstilling hjelper jo også litt selv om jeg kan ha en tendens til å overdrive hvor mye jeg kan gjøre, noe som igjen fører til mer smerter. Man lærer seg vel en balansegang etter hvert håper jeg.

Diagnosen

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Publiser søndag 8. oktober , 2017 kl. 21:34

I dag tenkte jeg å skrive litt om tiden før jeg fikk diagnosen og om de forskjellige undersøkelsene jeg måtte gjennom.

Det hele startet vel egentlig med at jeg i fjor vår kjente en kul i høyre armhule. Denne kulen forsvant etter noen uker og jeg tenkte ikke mer over det. Grunnen til at jeg ikke oppsøkte lege der og da var at jeg googlet og fant ut at lymfene av og til kan hovne og så gå ned til vanlig igjen uten at det trenger å være noe farlig. Så tipsene jeg fant gikk ut på å oppsøke lege om ikke kulen forsvant etter et par – tre uker. Og kulen forsvant jo så da var det vel ikke noe farlig tenkte jeg. Enkelte ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrudd tiden tilbake, men det er ikke sikkert at utfallet hadde vært annerledes uansett. Mest sannsynlig ikke.

Litt senere kom det en ny større kul på samme sted og ettersom jeg hadde hatt en fra før som forsvant av seg selv regnet jeg med at denne gjorde det også. Det gjorde den ikke, men jeg oppsøkte likevel ikke lege før lang tid etter. Jeg utsatte liksom å bestille time til legen av forskjellige grunner. Først var det pga eldstefrøknas eksamener, jeg ville ikke at noe skulle ødelegge for hennes konsentrasjon. Redselen for at det var kreft var jo der allerede da, men jeg holdt det for meg selv. etter hvert fant jeg nye unnskyldinger for å ikke gå til legen og så begynte det å nærme seg jul. Da kunne jeg i alle fall ikke gå til legen. Kunne jo ikke ødelegge jula. Men jeg bestemte meg for at på nyåret skulle jeg bestille time for nå kunne jeg ikke utsette det lenger. Jeg hadde nå begynt å miste følelse i deler av høyre armen og armen dovnet bort titt og ofte.

Jula gikk og nyåret kom, jeg bestilte time hos fastlegen. Det tok en liten stund til jeg fikk time, men timen kom da etterhvert og han undersøkte meg nøye. Han henviste meg til videre undersøkelser på St. Olav og sa han håpte det ikke var det han trodde. Han sendte inn hastehenvisning så da gikk det opp for meg på alvor at dette mest sannsynlig var det jeg fryktet mest.

Jeg fikk ganske raskt time på St. Olav og 7. februar møtte jeg til mammografi. Etter mammografien som ikke var halvparten så ubehagelig som jeg hadde trodd fikk jeg beskjed om å sette meg og vente. Så ble jeg kalt inn til biopsi fordi de hadde funnet noe. Biopsien ble utført ved at de skar et lite snitt og stakk inn en ganske så ekkel nål og sugde ut litt av svulstene de hadde funnet. Det ble tatt prøver av begge bryst. Så ble det ny venting og jeg fikk beskjed om at jeg kunne gå og spise litt og så komme tilbake senere. Jeg fikk så snakke med en kirurg som fortalte meg resultatet av prøvene. Det var sikre funn i høyre bryst og i lymfen i armhulen. I tillegg var det funnet noe i venstre bryst som var usikkert hva var for noe. Kirurgen undersøkte også nøye ved å klemme på og måle kulene som kunne kjennes fra utsiden. Det ble bestemt at de var for store til at jeg kunne opereres. Jeg fikk vite at de ikke opererer om svulstene er større enn 5 cm og mine var ganske mye større. Planen ble derfor cellegift i ca 6 mnd og så operasjon dersom svulstene var krympet nok. Ettersom jeg ble henvist videre til kreftavdelingen fikk jeg også prate med en lege ved kreftavdelingen som selvfølgelig også skulle klemme og undersøke. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville bli inkalt til noen flere undersøkelser som visstnok var rutine, men her har jeg i ettertid forstått at det var pga mistanke om spredning.

Før vi dro hjem fikk vi samtale med en sykepleier som ga oss masse info, men det har jeg fortalt litt om tidligere.

Jeg dro hjem ved relativt godt mot for brystkreft er det jo mange som blir helt friske av. Der er det mange solskinnsshistorier og jeg hadde planer om å bli en sånn.

Så ble det altså flere undersøkelser.   Husker ikke helt rekkefølgen, men den første var vel skjelettscintigrafi som er en slags bildediagnostisk undersøkelse hvor man får sprøytet inn et radioaktivt stoff før det blir tatt bilder av hele skjelettet. Og så var det Ct med korntrast. Det var en sær opplevelse, noe av det merkligste jeg har vært borti. Jeg fikk den typen kontrast man får intravenøst og den gjør at det kjennes ut som man tisser seg ut. Man får en sånn varm rar følelse og så kjennes det altså ut som at man tisser seg ut. Heldigvis ble jeg advart på forhånd, ellers tror jeg at jeg hadde fått litt panikk. Det er liksom ikke gøy å tisse seg ut foran masse folk. Nå er det jo ikke sånn at man faktisk tisser seg ut, men det hadde jeg jo ikke visst om jeg ikke ble fortalt det på forhånd. Har tatt samme undersøkelse flere ganger og det er ikke alltid de sier fra. Så fikk jeg beskjed om at jeg måtte inn til ny biopsi også ettersom svarene på venstre bryst fremdeles var uklare. Denne biopsien ble utført på en annen måte enn den første da de måtte sikre seg mer vev. Jeg ble lagt på en benk  ved mammografimaskinen og så ble brystet klemt fast i mammografimaskinen. Så ble det laget et kutt og en slags nål koblet til en slange ble stukket inn for å suge ut vev. Dette ble gjentatt flere ganger da det ikke var nok å hente fra et sted.

Ca 2 uker etter første diagnose hadde jeg altså time på kreftavdelingen og hadde regnet med at jeg skulle komme inn til den legen jeg snakket med første gang. Det var i alle fall det jeg ble forespeilet da, men så kom jeg altså inn til ei som var relativt ung og som var mye mer opptatt av telefonen enn meg. Den legetimen var som jeg har fortalt tidligere en fryktelig dårlig opplevelse. Jeg måtte selv spørre etter resultater og synes hun var fryktelig uproffesjonell.

Disse to ukene hadde nok vært mye verre om det ikke var for mamma og Karin-Marie som var med meg og støttet meg.

Et annet lyspunkt var turene til Vardesenteret innimellom undersøkelsene. Vardesenteret er et flott tilholdssted for kreftpasienter og pårørende. Vi føler oss i alle fall veldig hjemme der og benytter anledningen til å dra dit om vi befinner oss i nærheten.

 

Kosebamse med sjel

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 7. oktober , 2017 kl. 15:58

Rufus er en utrolig fyr. Han kan få de aller fleste til å trekke på smilebåndet. De aller fleste svarer når han snakker til de også, noe som er ganske morsomt til tider ettersom han tross alt «bare» er en kosebamse.

Selv ser jeg på ham som mye mer enn en kosebamse. I mine øyne har Rufus sjel og han er tvers igjennom en trivelig fyr. Han er en av mine aller beste venner og han er alltid med meg med unntak av når jeg sover. De to minste har ham nemlig på skift da. Annenhver dag sover han hos hver av de to.

Første gang jeg traff Rufus hang han på et stativ med andre nøkkelringer i gavebutikken på Namsskogan Familiepark. Han så så trist ut der han hang og noe ved ham traff meg liksom i hjertet og jeg måtte bare kjøpe ham. Han skulle egentlig ha jobben me å passe på nøklene mine, men den jobben er han pensjonert fra for lenge siden og vi har «operert» vekk nøkkelringen. Han er veldig glad i klær og får ofte nye klær som jeg syr selv. Det har liksom blitt en ekstra hobby. Pirkete men gøy.

Han fikk tidlig en stemme og sier mye rart. Han kan være morsom og tullete, men også alvorlig og full av visdom. Han kan erte litt, men er aldri slem. For meg er han omtrent som et familiemedlem og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg mistet ham. Det er sikkert mange som synes jeg er tullete som har en bamse som prater. Alle ser jo selvfølgelig at det er jeg som prater, men likevel så ser de fleste på han og svarer ham direkte. Det er ekstra gøy.

Som jeg sa så er Rufus med meg overalt og det inkluderer alle kontroller og behandlinger på kreftklinikken og på sykehuset. Noen ganger ligger han i lomma, men som regel sitter han på fanget mens jeg får behandling. Han har også pratet med Guri på kreftklinikken og hun synes han er en morsom fyr. Rufus er litt fornærmet fordi hun glemmer navnet hans og kalte ham Sofus en gang da :)

Rufus er veldig flink til å muntre opp andre og nettopp derfor er han så viktig for tiden. Han gjør oss alle godt.

Rufus har sin egen instagramkonto, SuperRufus, og der blir det lagt ut bilder og videoer av ham. Han har også egen side på Facebook, SuperRufus, der det også blir lagt ut bilder og videoer. Han har i tillegg RufusShow som blir lagt ut der. Nå har showet hatt en pause en liten stund, men det er planer om at det skal komme sterkt tilbake :)

En god latter forlenger livet

Kategori: Uncategorized | 1 kommentar » - Publiser fredag 6. oktober , 2017 kl. 19:45

En god latter forlenger livet sies det og hvis det stemmer skal jeg bli urgammel :) Satser på at det hjelper å le ekstra mye når man har en uhelbredelig sykdom. Kanskje får man ekstra tid da. Jeg velger i alle fall å tro at det hjelper på. Man vinner ingenting med å grave seg ned i selvmedlidenhet tenker jeg. Har selvfølgelig full forståelse for at det er vanskelig å alltid være glad og positiv, men jeg mener også at man selv kan bestemme seg for å være gladere.

Humor har alltid vært en viktig del av mitt liv og jeg er vel på mange måter litt av en apekatt. Jeg elsker å ha det gøy og gjør mye for å holde humøret oppe. Nå etter at jeg fikk kreft har det vært ekstra viktig å holde humøret oppe. Den første tiden da jeg var langt nede så var det humor som dro meg opp av det gjørmehullet jeg var i ferd med å synke ned i. Humor kommer i mange forskjellige former og jeg skal ikke påstå at min tullete humor er for alle, men for meg er den i alle fall en livredder.

Jeg kan tulle med det meste og da mamma og jeg satt på gangen og ventet på «dommen» etter mammografi og biopsi den 7.Februar tulla vi og lo så mye at det nesten var rart at ikke noen ringte etter menn med hvite frakker og tvangstrøyer :P Det løste i alle fall opp stemningen for oss og det hjalp nok oss begge til å ikke tenke så mye på hva som ventet. Selv hadde jeg lukta lunta for lenge siden den dagen og skjønte nok hva de kom til å si. Derfor var det godt å tulle og tøyse med mamma. Takk for at du var der med meg mamma og takk for at du ble med på tøyset mitt :)

En annen episode fra sykehuset er da jeg var på MR etter at jeg fikk store smerter i nakke og mellom skulderbladene. Jeg hadde akkurat mistet håret og da jeg kom inn til MR fikk jeg utdelt en sånn lekker hette til å ha på hodet. Jeg lo godt av den altså og sa at det var godt at jeg fikk den så jeg ikke la igjen så mye hår inni MR maskinen. Da jeg var ferdig ba jeg om å få den med hjem. Kunne ikke la en sånn mulighet gå fra meg. Så lekkert da og så hjelper den jo å holde håret i orden. Vi lo godt av den hjemme også. Nå har Kompis fått den og han liker den veldig godt.

   

Det med å ikke ha hår kan man forresten ha mye moro med. En ting jeg egentlig har litt lyst til er å gå innom en frisørsalong for å be om tips til frisyrer eller høre om de kan anbefale et godt produkt for glans i håret. Jeg har ikke gjort det ennå da, men jeg leker med tanken hver gang jeg går forbi en frisørsalong. Den eneste grunnen til at jeg ikke har gjort det er egentlig at det er jo ikke sikkert at alle forstår humoren i det og jeg vil ikke støte noen. Det finnes jo mange som tar veldig tungt på det å miste håret.

Det er flere som har spurt meg om jeg vil ikke ha parykk. Til det må jeg bare si at nei, det vil jeg ikke. Ikke fordi det er noe galt med parykker og jeg har ingen problemer med å forstå at de som er knyttet til håret sitt vil ha parykk når de mister håret, men for meg er det uaktuelt. Jeg har aldri vært spesielt knyttet til håret mitt og det at det er borte plager meg ikke. Dessuten er det som jeg sa tidliger my moro man kan ha med det å være skallet. Nå er jeg vel per definisjon ikke helt skallet fordi det vokser ut  noen tuster i mellom behandlingene, men jeg velger som regel å barbere hodet av den enkle grunn at jeg ikke liker de tustene. Jeg har prøvd en parykk en gang på Europris da for moro skyld. Og en sånn Parykk kunne jeg kanskje hatt og brukt i festlige anledninger. Det var bare gøy og butikkdama synes absolutt jeg burde kjøpe den. Kanskje går jeg til innkjøp av en sånn senere :)

Humor sånn generelt er noe vi har mye av i familien og her hjemme har vi det morsomt med mye. Likevel er Rufus kanskje den vi alle har det morsomst med. Rufus er en gledesspreder uten like og om jeg hadde mistet ham så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort for å være helt ærlig. For de som ikke kjenner Rufus så kan jeg fortelle at han er et søtt lite villsvin av type kosedyr. Jeg så ham første gang i gavebutikken på Namsskogan Familiepark og greide ikke å la være å kjøpe ham. I utgangspunktet kjøpte jeg ham fordi han så så trist ut og var så søt. Jeg skulle egentlig bare bruke ham som nøkkelring, men så ble han så mye, mye mer. Etter hvert fikk Rufus sin egen stemme og han har meninger om så mye rart. Han sier mye morsomt, men kan også være alvorlig og har mange fine meninger om ting. Det kommer et eget innlegg om Rufus så jeg sier ikke så mye mer om ham nå tenker jeg. Vil bare si at han er en flott fyr :)

 

Man kan ha my moro om man bare tillater seg selv å ha det moro. Det er viktig å ikke grave seg ned i selvmedlidenhet og dyrke det negative. Nå sier jeg ikke at noen mennesker ikke har en grunn til å være negative altså og jeg har full forståelse for at mange er deprimerte og ikke greier å se positivt på ting, men det er så viktig å prøve. Kanskje trenger man hjelp til å se humoren i ting, hjelp til å ha det gøy. Her er vi tilbake på at jeg er heldig igjen, for jeg har mennesker rundt meg som hjelper meg å se det positive og som ikke behandler meg som om jeg skal dø når som helst.

Jeg tror bestemt at en positiv innstilling til livet og det å smile og le forlenger livet så det har jeg tenkt å fortsette med.

Ser du meg le så le med da vel. Kanskje vil du like det :)

 

Smil og vær glad for hver dag som går, så skal du se hvor mange venner du får :)

 

 

 

Jeg er heldig

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 5. oktober , 2017 kl. 16:50

 

Ja, leste riktig, jeg er heldig. Hvorfor mener jeg det? Er man ikke max uheldig når man har fått kreft og attpåtil en uhelbredelig sådan? Jo, det er vel riktig for så vidt, men på andre måter er jeg heldig.

Jeg er så heldig at jeg har så mange fine personer rundt meg. Personer som jeg vet jeg kan stole på, som er der for meg uansett om jeg har en god eller dårlig dag. Personer som bryr seg om meg og mine. Personer som rett og slett bare er der. Da er det lett å være sterk, fordi de rundt meg holder meg oppe. Det er lett å holde humøret oppe, fordi de rundt meg hjelper meg. Det er lett å være tøff, fordi jeg vet det er greit å være lei seg også.

Det er altfor mange som ikke har noen og som derfor sliter med alt det tunge alene. Da er det ikke så lett å være sterk eller holde humøret oppe. Da er det lett å stenge seg inne med tungsinnet sitt. Min oppfordring til alle som vet om noen som sliter er derfor; strekk ut en hånd. Ta kontakt. Vær der for noen som trenger deg.En dag kan det være du som trenger noen.

Så til de fine personene i livet mitt. Dere er mange og jeg er så takknemlig over at dere er der alle som en. Noen er der fysisk og noen bare via nettet, men jeg vet at de er der. Jeg har personer jeg kan snakke med om alt og jeg har personer som kan le med meg, være seriøse med meg og jeg har personer som kan trøste meg når jeg er nede. For det hender det også at jeg har dager der ikke alt er rosenrødt og da er det godt å ha noen.

Skulle gjerne nevnt alle ved navn, men da er det fare for at jeg blir sittende lenge og ramse opp navn. Jeg velger derfor å bare si en stor takk til dere alle. Dere er så gode og betyr så utrolig mye for meg.

Jeg ønsker likevel å trekke fram noen som kanskje betyr litt ekstra og som har stilt opp litt ekstra.

Min mann, Peder, som fikk meg til å le da det var som mørkest og som er min sjelevenn. Bare at han er der gjør verden til et bedre sted. Han er så flink å stille opp. Han er super på husarbeid og jeg føler meg til tider litt lat, men det begrenser seg dessverre hvor mye jeg får gjort for tiden. Håper han holder ut med meg lenge :) Jeg elsker deg Peder.

Min mamma, Ann-Karin, som er et unikum av et menneske. Hun stiller opp hele tiden og har kjørt meg til mange avtaler på St.Olav. Da jeg skulle ha stråling i 10 dager fikk jeg bo hos henne så jeg slapp å reise fram og tilbake. Hun ler med meg og vi har det utrolig gøy sammen. Jeg er så glad i deg mamma.

Mine barn, alle tre, som er så gode på å holde humøret oppe. De tuller og ler som aldri før og vi har det så gøy. De er også utrolige flinke til å hjelpe til og viser stor omsorg. Jeg er glad i dere Karin-Marie, Einar Wessel og Hildur Amalie.

Min bror, Jan, som viser omsorg, som bryr seg og likevel greier å spøke litt når vi treffes. Du er ganske tøff du også selv om du påstår at du ikke er så tøff som meg :) Jeg er glad i deg Jan.

Gud, som betyr så mye. Som er der for alle. Han er kjærlighet og  han gir håp og styrke.

Som sagt er det mange flere jeg burde nevnt for det er så mange fine.

Det er så mange i nærmiljøet mitt også som har stilt opp og som viser sånn omsorg. Dere vet hvem dere er. Jeg setter stor pris på dere og jeg er glade i dere også.

 

Kjenner du meg og treffer meg på butikken, ikke nøl med å kom bort og si hei. Jeg er den samme som før. Gi meg gjerne en klem også om du vil. Det setter jeg alltid stor pris på.

Kjenner du meg ikke, men vet hvem jeg er og treffer meg på butikken, ikke nøl med å kom bort og si hei du heller. Jeg er ikke farlig. Om du lurer på noe er det lov å spørre, det synes jeg i alle fall er mye bedre enn at du ser rart på meg :)

 

 

 

Å være mamma med uhelbredelig kreft

Kategori: Uncategorized | 2 kommentarer » - Publiser onsdag 4. oktober , 2017 kl. 12:38

Hei igjen allesammen.

Først vil jeg bare takk for den velkomsten bloggen min har fått. Den har vært over all forventning. Jeg har fått så mange flotte tilbakemeldinger og det er jeg veldig takknemlig for. Det varmer :)

 

Så til dagens tema. Hvordan er det å være mamma når man har uhelbredelig kreft?

Da jeg fikk den første diagnosen 7. Februar i år så fikk jeg (eller vi egentlig for mamma var med meg og det er jeg også takknemlig for) etter diagnosen en samtale med en super sykepleier. Vi pratet veldig mye om det med hvordan å fortelle det til barna blant annet. Jeg fikk vite at det er mye bedre å fortelle barna sannheten tidlig enn at de skal gå rundt å gruble på hva som er galt. For barns fantasi kan være MYE verre enn realiteten. Og barn merker at noe er galt, vi må ikke tro at vi kan lure barna med å late som ingenting.

Jeg brukte litt tid på å samle tankene og så pratet jeg med de to minste barna. Jeg fortalte at jeg hadde fått brystkreft, men at prognosene var gode. Det var jo det jeg trodde da så det var ikke løgn på det tidspunktet. Einar Wessel fikk full panikk og trodde jeg skulle dø med en gang, mens Hildur Amalie tok det litt mer med fatning. Jeg fikk etter hvert roet ned Einar Wessel ved å fortelle mer om hva som hadde blitt sagt da jeg var på sykehuset. Jeg fokuserte på hvor flinke legene er og at det finnes mye god behandling for kreft nå.

Største datteren min bodde ikke hjemme, men på internat på skolen sin på det tidspunktet og jeg ville liksom ikke fortelle det via telefon. Samtidig var det viktig for meg at hun fikk vite det før noen andre og ettersom vi bor på en liten plass så er faren for at noen andre finner det ut og sier noe relativt stor. Så min snille mamma tok på seg oppdraget å kjøre til henne og fortelle henne det. Litt vondt for mammahjertet å ikke kunne være der å trøste, men jeg er sikker på at mamma gjorde en god jobb.

Karin-Marie var snar med å vise interesse og omsorg. Hun ville gjerne være med på legetimer og vi ble ganske fort enige om at hun skulle få bli med på timen hos lege etter de ekstra undersøkelsene jeg skulle gjennom. Det betyr jo da at hun var med meg da jeg fikk vite at det var spredning og at kreften var uhelbredelig. Hun var så rolig og behersket da vi var hos legen og jeg husker at jeg lurte på om hun forsto alvoret eller om det var sånn at hun var tøff for min del. Hun var i alle fall en veldig god støtte å ha den dagen selv om jeg har dårlig samvittighet for å ha utsatt henne for den legetimen som var så ubehagelig.

Etter å ha fått beskjed om at jeg har uhelbredelig kreft og selv var langt nede psykisk hadde jeg plutselig fått litt av et dilemma. Jeg hadde jo bestemt meg for å være ærlig med barna i utgangspunktet, men kunne jeg virkelig si til de to minste at jeg skulle dø, at jeg ikke kunne bli frisk som jeg hadde sagt tidligere? Der å da greide jeg ikke å si noe og jobbet hardt med meg selv for å ikke vise barna hvordan jeg hadde det så lenge de var våkne i alle fall. Det var vel derfor reaksjonene på kveldene var så sterke og endte med at jeg gråt meg i søvn noen netter.

Jeg er i alle fall nå veldig glad for at jeg valgte å ikke si noe før jeg hadde fått samlet tankene mine og kommet frem til at jeg ikke skulle gi meg. Da var det lettere å snakke med barna også for jeg var mer positiv selv. Skulle jeg ha fortalt det en av de første dagene vil jeg nok skremt de unødig ved å bryte ut i gråt og bli halveis hysterisk fordi jeg skulle dø snart.

Da jeg endelig fortalte det tok de det egentlig ganske fint. Kanskje fordi jeg fokuserte så mye på at selv om jeg per i dag ikke kan bli frisk så har jeg ikke tenkt å gi meg. Jeg fortalte også om at det forskes mye og at jeg har håp om at det kommer en medisin som hjelper snart. Det er jo ikke så lenge siden at all kreft egentlig betydde døden. Jeg har også sagt til de at de bare må spørre om det er noe de lurer på og så skal jeg svare så godt jeg kan. Vet jeg ikke svaret så prøver jeg å finne det ut.

Det at barna vet er en lettelse for da trenger jeg ikke late som jeg er frisk. Om jeg har en dårlig dag så kan jeg si det og de forstår at nå trenger mamma kanskje å hvile litt eller i dag må vi ikke mase så mye på mamma.

Barna har også fått være med på kreftklinikken i Rissa flere ganger når jeg har fått cellegiftbehandling og det er noe de liker. De har fått mye informasjon om cellegift og har fått en nøye innføring i hvordan venflon settes av sykepleier Guri. Guri er et unikum og er så utrolig flink til å forklare både til meg og barna. Jeg er så glad for at jeg valgte å få behandling i Rissa at jeg kan nesten ikke få sagt det.

I tillegg til at barna har fått vite om sykdommen min og behandling så har vi også informert skolene deres sånn at de voksne der vet om at jeg har kreft. Det var noe vi fikk anbefalt av sykepleier på st. Olav slik at de er klar over det i tilfelle barna plutselig får en reaksjon når de er på skolen. Det er fort gjort at man begynner å tenke og så  blir man lei seg eller sint og da er det jo fryktelig greit at skolen vet om det. Barna fikk selv velge om de ville at de andre barna skulle få vite noe. Einar Wessel er her den åpne typen som gjerne snakker om det med alle og har vært ivrig på å dele alt om når jeg har vært på kontroll og til behandling, mens Hildur Amalie har valgt å ikke si så mye. Begge deler er jo helt greit for man er jo så forskjellig. Jeg har bedt lærerne være litt oppmerksom på Hildur Amalie da ettersom hun holder alt inni seg. Viktig at hun vet at hun kan prate med noen.

Nå er det jo sånn at livet mitt handler om så mye mer enn kreft, selv om mange sikkert bare tenker hun har kreft når de ser meg. Det å være mamma for eksempel det er jo en like stor del av livet mitt som før, men kreften har forandret måten jeg er mamma på til en viss grad. Jeg synes selv at jeg er en bedre mamma nå. Hva ungene mener det vet jeg ikke, men de virker i alle fall mer fornøyde nå synes jeg. Det er ikke sånn at jeg synes jeg har vært en dårlig mamma før og har neglisjert barna mine, men jeg tenker så annerledes nå. Jeg har kanskje blitt flinkere til å bare leve og dermed også flinkere til å være med barna. Jeg har bestemt meg for å utnytte den tiden vi har sammen til fulle.

Sommerferien ble et litt usikkert punkt da jeg ble syk og skulle ha cellegiftbehandling hver tredje uke, men vi fikk da til en fin ferie likevel. Tradisjon tro gikk turen til Gutvik og mammas (Mimmi for barna) feriehus for ungene og meg. Peder, Elvis (hunden) og kattene var hjemme som vanlig. Peder trives best i elva sammen med laksen på sommeren så på den måten får vi litt ferie allesammen selv om vi ikke reiser sammen. Ungene og jeg koste oss i alle fall på tur. Pga mine behandlinger valgte vi å reise en uke etter behandling sånn at jeg rakk å komme meg litt før vi reiste. Var litt usikker på forhånd på hvordan det skulle gå, men ferien ble fin den. Jeg overdrev kanskje litt og fikk litt unødig mye smerter, men gøy hadde vi det i alle fall. Vi dro på masse fisketurer, var på gårdsbesøk hos ei som mamma kjenner og så var vi på Kolvereid og Rørvik for litt shopping og museumsbesøk. Vi hadde hørt om kystmuseet på Rørvik så vi ville dra dit og se, men det må jeg innrømme var en stor skuffelse. Det var vel ingen av oss som synes masse skrift på veggen og noen historier på øret var den helt store museumsopplevelsen. Vi reddet likevel dagen med en tur på Napoli hvor vi spiste god mat. Vi fikk også med oss den tradisjonelle turen til Leka, hvor vi kjørte rundt og så på alt det fine som finnes på Leka. Vi stoppet litt her og der og fikk også plukket med oss noen av de spesielle steinene de har der. Hildur Amalie plukket med for å ta med seg på skolen også.

Ellers er det å være en mamma med kreft det samme som å være en vanlig mamma føler jeg, bare at jeg av og til trenger å hvile en del. Jeg prøver å finne på mest mulig morsomt med barna og vi har det fryktelig mye morsomt sammen. Så morsomt at andre kanskje synes vi er litt rare. Det virker kanskje litt sånn at vi skal helst være triste, men det har vi ingen planer om foreløpig i alle fall. Det kommer sikkert en tid for det også, men enn så lenge velger vi å ha det morsomt. Vi kan ha det morsomt med de merkligste ting. Sånn som det å miste håret for eksempel, det var fryktelig gøy og ungene «lånte meg hår» :)

Vi leker, vi går på turer, vi har det rett og slett gøy. I vinter/vår gikk jeg til og med på ski sammen med barna og det er det lenge siden jeg har gjort. Gøy var det også selv om det var slitsomt. I tiden fremover tenker vi å fortsette å ha det gøy.

 

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Hjemmeside, Nettbutikk og web design fra Lykke Media AS | Server fra PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.