Nå har våren kommet for fullt og dagene har blitt lysere og varmere. Blomstene titter frem og man føler seg lettere og bedre på et vis.

Det kjennes på kroppen at det er varmere ute og selv om smertene ikke forsvinner av seg selv så kjenner jeg at kroppen ikke er fullt så stiv nå. Jeg blir fortsatt sliten, men tåler mer nå virker det som.

Viljen er fortsatt sterk og jeg lar meg ikke knekke med det første. Det er en fin tid vi går inn i nå, men den kan også være slitsom så det gjelder å ta vare på seg selv. Det gjelder ikke bare meg, men alle rundtomkring og kanskje spesielt alle mødre rundtomkring. Vi har jo en tendens til å stresse litt mer enn fedrene på dager som 17. Mai og andre høytider. Mitt råd til alle er; Stress ned og nyt dagen.

På søndag (6.Mai) var vi i byen og feiret Tobias sin konfirmasjon. Ilen kirke var fylt til randen og etterpå dro vi videre til Sluppen for å være med på feiringen av Tobias. Det bugnet med mat og kaker og alt var så gjennomført med hockeytema.

Vi koste oss masse og håper konfirmanten selv koste seg like mye. Og så håper jeg mamman hans har fått hvilt seg nå etterpå for hun må virkelig ha stått på. Må også nevne mamma Lins tale til Tobias. Det var en flott og rørende tale. Tror ikke det var mange tørre øyne rundt bordet. Hun er så utrolig flink med ord og jeg digger henne. Hun har også oppdratt fine gutter som har hjertet på rett plass. Hun skryter av at guttene er så hjertevarme og for meg er det ingen tvil hvor de har det fra. Så Lin, hvis du leser dette, de har arvet det fra deg 😀

Etter konfirmasjonen ble vi med mamma en liten tur hjem til henne. Snille mamma, masserte meg og det hjalp på en kropp som ikke akkurat er like samarbeidsvillig hele tiden.

Til tross for at jeg ble sliten både i hode og kropp var det en god dag. Å være sammen med familien er alltid godt.

I går åpnet påmeldingen for neste års konfirmanter og da var jeg raskt på nett og meldte på Einar Wessel. Så neste år, nærmere bestemt 4.Mai blir det konfirmasjon her. Det gleder vi oss til. Satser på at formen holder seg så vi får til en flott feiring. Heldigvis har vi et år å forberede oss på 😀

Til slutt vil jeg bare si at jeg håper Mai blir en flott mnd for dere alle. Ikke stress, men kos dere så mye som mulig.

Etter en lang fin vinter er det nå endelig blitt vår for alvor. Snøen smelter og det blir varmere i været. Snart stikker vel de første blomstene hodet opp også, men enn så lenge har jeg ikke sett noen.

Vinteren som har vært har vært fin med masse snø og vi har mange fine dager. Ungene har fått gå flere skirenn og har kost seg med det. For Einar Wessels del ble det pause i skikarrieren da han fikk påvist kulde og anstrengelsesastma etter at han fikk et anfall med ganske store pustevansker på et karusellrenn. Han måtte gjennom utredning med flere pustetester og anstrengelsestest. Da var det ingen tvil og legen avbrøt testen av sikkerhetshensyn og Einar Wessel fikk medisin. Han har hatt flere små anfall tidligere men det har vært litt ekstra kaldt i vinter og da slo det kraftigere ut. Han greier seg fint nå med daglig dose tabletter og ventolin før gymtimer eller andre anstrengelser. Jeg er imponert over hvor flink han er til å huske medisiner.

Hos meg har formen vært ganske grei gjennom vinteren og jeg har til og med tatt et par turer med ski på beina. Har ikke gått langt, men jeg har gått på ski. Smertene varierer, men felles for dagene mine er at de stort sett ender med at jeg er sliten og at kroppen er stiv og vond før jeg kryper til køys. Morgenen er også stort sett like med stiv kropp som til tider er vanskelig å få ut av senga. Mengdene med smertestillende som inntas hver dag er ganske store, men ikke alltid nok.

Lilevel ser jeg på meg selv som heldig. Jeg lever fremdeles, kreften er så vidt jeg vet fremdeles stabil og stabil i mitt tilfelle er bra, jeg har familie og venner som er der og jeg har Gud. Håpet lever også i beste velgående selv om onkologen presiserer at jeg må være realistisk og at jeg ikke kan forvente mange år. Egentlig synes jeg det er litt dumt at de sier sånt. Joda, jeg skjønner at min type kreft per i dag ikke har noen form for kur og at man derfor ikke kan gjøre regning med mange år, men jeg skjønner også at for hver dag, hver uke, hver måned jeg får så øker sjansen for at noen knekker koden og finner en kur. Vi skal ikke så mange år tilbake i tid for at all kreft var forbundet med den sikre død. Nå er ikke lenger all kreft en dødsdom og jeg er sikker på at en dag knekkes koden for min type kreft også og da vil jeg gjerne være her.

Jeg har fremdeles mye ugjort og ja, jeg har tenkt å gjøre det meste ut av den tiden jeg har h or lang den enn måtte bli.

Grip dagen, gjør hver dag til din beste.

Nå er det vel på høy tid at jeg skriver her igjen. Vet ikke helt hvorfor, men bloggen har liksom blitt avglemt. Kanskje fordi den var nyttårsforsettet mitt i år. Det er jo allment kjent at nyttårsforsett som regel blir brutt allerede årets første måned. Nå er vi altså allerede godt inn i april og sist jeg skrev var i januar. De som leste har vel gitt meg helt opp. Håper ingen tror jeg har dødd eller noe, men er vel mest slekt og venner som leser uansett.

En liten oppdatering er vel på sin plass, så her kommer en.

I siste innlegg skrev jeg om årets store mål som altså var å komme oss på Marcus og Martinus konsert. Billettene ble lagt ut før jul og ble ganske tidlig utsolgt. Ettersom billettene ikke var billige akkurat så tenkte jeg å søke støtte fra kreftforeningen, men de måtte ha bekreftelse på diagnose så jeg måtte vente litt. Jeg spurte onkologen på lreftklinikken i Rissa om han kunne skrive en bekreftelse til meg på første kontroll i år og da lurte han på hva jeg skulle med den. Forklarte da at jeg tenkte å søke om støtte fra kreftforeningen for å ta med barna på konsert. Jeg fikk da tips om å søke hos den lokale kreftforeningen fordi de gjerne støttet barnefamilier. Da jeg skulle ta blodprøver hos sykepleier Guri snakket jeg med henne om dette også og hun er styremedlem i den lokale kreftforeningen. Hun ble superivrig og ringte til en annen dame i kreftforeningen og de gjorde vedtak via telefon. Vi skulle få støtte til konserten, men dessverre var billettene nå utsolgt. Det var nedtur det. Vi fikk likevel pengene på konto samme dag i tilfelle det skulle dukke opp nye billetter eller vi skulle finne på å dra et annet sted. Om det ikke ble konsert på oss så kunne vi finne på noe annet for pengene.

Vi sjekket ticketmaster hver dag, flere ganger daglig, sendte mailer og hadde mange følere ute, men ingen billetter. Jeg sendte melding på Marcus og Martinus sin fanside på facebook og fikk til svar at om det ble lagt ut nye billetter så ble det kunngjort på siden deres. Så var det bare å smøre seg med tolmodighet. Jeg fortsatte å sjekke ticketmaster selv om det ikke sto at det var lagt ut nye billetter og så plutselig en morgen var det tilgjengelige billetter. Jeg bestilte med en gang og nå er vi heldige innehavere av 4 billetter til Marcus og Martinuskonserten i Trondheim 14. August. Hildur Amalie som hadde begynt å miste håpet om konsert ble kjempeglad og det ble vi andre også. Nå gleder vi oss til August hele gjengen.

Ettersom vi fikk en pen sum penger av den lokale kreftforeningen og mer enn vi trengte til billettene har vi bevilget oss en kinotur også. Da tok vi turen til Brekstad og så filmen Coco. Super film og vi storkoste oss til tross for at kinosalen var full av små barn som hylte og ikke  akkurat satt stille hele tiden. Filmen Coco anbefales på det varmeste.

Vi håper på mange flere gode opplevelser fremover.

Tror jeg avslutter her i dag, men lover å skrive mer i morgen.

Avslutter med å si at jeg er så takknemlig for alle de gode opplevelsene og for at jeg har fått utlevert godt humør og en vilje til å leve livet selv når det er tøft. Takk til alle rundt meg som er så gode. Og takk til Gud som har gitt meg dette livet.

Det er tøft å være barn og ungdom når mamma har uhelbredelig kreft.  Vi ler mye her hjemme og har det mye gøy sammen. Det siste året har på mange måter vært et godt år for oss, men likevel er det jo en mørk sky som henger over oss og truer. Vi har ikke latt den mørke skyen få slippe inn eller stjele lyset fra oss foreløpig, men jeg tror nok at barna tenker mer på det enn de sier.

Hildur Amalie (minstefrøkna som snart blir 11) er stor fan av Marcus og Martinus og hennes høyeste ønske er å få dra på konsert med de og gjerne også få treffe guttene. I år kommer de til Trondheim og skal ha konsert på Sverresborg i August. Vi har kjempelyst til å få til å dra dit barna og jeg, så det håper jeg virkelig at vi får til. Noe personlig møte hvor Hildur Amalie får treffe Marcus og Martinus og få tatt bilder med dem er vel heller tvilsomt at vi får til, men om vi får til konserten så blir hun nok likevel veldig glad.

Håper alle som planlegger å kjøpe billetter venter lenge sånn at det fremdeles er billetter igjen til oss når jeg en dag ved et eller annet mirakel har skaffet nok til 4 billetter (5 om Peder også har lyst til å bli med). Lillefrøkna må selvfølgelig få collectors ticket med bilde av gutta på selv om den er litt dyrere enn en vanlig billett.

Så årets store mål for de som ikke allerede har forstått det, er at vi får til å dra på konsert med Marcus og Martinus i August.

En sånn dag hadde nok vært super for oss alle og det er noe jeg virkelig ønsker å få til.

Først og fremst vil jeg ønske alle et godt nytt år. Og så må jeg bare beklage at fjoråret ble avsluttet med fullstendig skrivetørke på bloggen.

Nyttårsforsettet får være at jeg skal bli flinkere til å skrive her.

Fjorårets siste måned gikk stort sett med til julefotberedelser og jule- og nyttårsfeiring med familien.

I begynnelsen av Desember gjorde jeg meg ferdig med en runde stråling av ryggen. Jeg var plaget med en del ganske ille ryggsmerter og det ble derfor bestemt at jeg skulle få en ny runde stråling. Før strålingen ble det en ny skjellettscintigrafi som viste stor bedring på foransdringene i skjelettet. Det var beste førjulsgaven å få og jeg var så glad. Er ekstra glad for at mamma og Karin-Marie var med inn til legen så de også fikk se bildene og ta del i de gode nyhetene.

Så ble det altså stråling. 5 behandlinger denne gangen med høyere dose fordi de ikke trengte å være line forsiktige når det ikke skulle bestråles i nakkeregionen som forrige gang. Behandlingene gikk veldig greit og jeg fikk ovetnatte hos mamma og Per Gunnar mens jeg fikk stråling.

Etter strålingen var ferdig ble det ny time hos legen for å få resept på hormonmedisin som jeg skulle ta mens jeg har pause i cellegiften. Det var en stor glede å få slippe cellegift i jula. Tablettene som jeg tar en av hver dag skal visstnok holde sykdommen stabil, men det er usikkert hvor lenge den fungerer. Jeg skal på kreftklinikken i Rissa i neste uke og da regner jeg med at det blir tatt prøver. Er ganske spent på hvordan ståa er selv om jeg føler meg ganske ok akkurat nå. Strålingen har hjulpet på smertene og det betyr mindre smertstillende, noe som er veldig bra.

Etter at jeg var ferdig med stråling var det heldigvis god tid igjen til juleforberedelser. Uten cellegift ble førjulstiden veldig fin og ungene og jeg bakte en god del og koste oss masse.

.

I jula hadde vi det veldig trivelig. Karin-Marie og Izzat var hjemme og det er alltid koselig synes jeg. På julaften hadde vi julegrøt, hvor Hildur Amalie tradisjon tro var den som fant hasselnøtta. Jeg glemmet alltid å kjøpe mandel så det pleier å være hasselnøtt istedenfor mandel.

Så ble det tur til Rein Kirke hvor vi møtte mamma og Per Gunnar. De ble med oss hjem og feiret julaften sammen med oss. Vi koste oss masse med god mat og drikke. Senere ble det masse gaver og fornøyde barn og voksne.

1. Juledag hadde vi en fin tur oppi skogen. Elvis fikk løpe løs og kose seg mens ungene akte seg og rullet seg i snøen. En kjempedag 😀

Nyttåret hilste vi velkommen med litt fyrverkeri og god mat.

Nå har vi kommet godt i gang med det nye året og jeg håper på et godt år. For min del ble iallefall 2017 et godt år, selv om det ikke startet så bra.

Ønsker alle all mulig lykke i 2018 

Ble visst ikke noen bedring i hyppigheten av blogginnlegg. Akkurat nå har det nok blitt litt nedprioritert. Har fortsatt strikket mye og har også gjort mye annet. Ting skjer og ting tar tid.

Vi har feks startet med julevasken og Einar Wessel har vært spesielt ivrig på å hjelpe til. I forrige uke ryddet og vasket han oppå kjøkkenskapene og det er en stor jobb. Han skrubbet og vasket og resultatet ble kjempebra. Han ga seg ikke før alt fett og gugg var borte. Om han fortsetter sånn inn i voksenlivet blir han et absolutt funn for en heldig frøken som kaprer ham.

Onsdag i forrige uke kom mamma på besøk. Hun hadde så lyst til å hjelpe til så hun vasket og ryddet i gangen. Vi gikk oss en tur med hundene også. Hadde en kjempekoselig dag med masse kos. Til middag koste vi oss med kyllingtaco.

På fredag var jeg på kreftklinikken en snartur og tok blodprøver og snakket litt med Guri. Etter at jeg var ferdi der satte jeg kursen mot Skaugdalen Montessoriskole hvor jeg hjalp til med å lage kranser til julemarkedet. Det var kjempetrivelig og Hildur Amalie synes det var gøy at jeg kom. Foreldrene ved skolen er generelt flinke til å være med på sånne ting og der har nok flere skoler mye å lære.

I helga var det litt snø ute så på søndag ble jeg med ungene en tur oppi skogen så de fikk ake. Elvis ble også med og sprang som en gal og koste seg.

Akkurat nå sitter jeg på ferja på vei til byen. I morgen tidlig skal jeg på sykehuset for å ta ny skjellettscintigrafi, time til onkolog og ct doseplan. Det blir oppstart med ny runde stråling i neste uke. Skal tilbringe dagen i dag med mamma og overnatte der før morgendagen tilbringes på sykehuset.

Jeg må bare beklage at jeg har vært så sløv den siste uken. Det har dessverre blitt lite bloggskriving nå, men jeg lover å komme sterkere tilbake.

Den siste uken har jeg hatt en del smerter, men prøver likevel å holde humøret oppe så godt jeg kan.

Jeg har strikket en del og har fått ferdig en del engler. Karin-Marie fikk sin egen skytsengel i fargene rosa og hvit med lilla og hvite vinger. Hildur Amalie fikk skytsengel i fargene lilla og hvit med rosa og hvite vinger. Einar Wessel har ikke fått ennå da han ville ha lyseblå og hvit med gule og hvite vinger. Jeg har sluppet opp for lyseblått garn så den engelen er satt på vent, men blir den første som blir strikket når jeg har fått kjøpt garn. Mamma har også fått en egen skytsengel som er grå og gul med gule og hvite vinger.

Den første engelen jeg strikket da jeg begynte å strikke engler ga jeg bort til Ragnhild i dag. Jeg synes det føltes riktig ettersom det var hun som ga meg ideen. Det virket som at hun ble glad iallefall.

Jeg har planer om å fortsette å strikke for det gir meg så mye. Kanskje er det flere som får en engel, hvem vet?

Jeg har foresten fått svar på CT’en jeg tok for rundt 2 uker siden nå og tilstanden er uforandret. Det er jo positivt selv om jeg kanskje hadde håpet at svulstene skulle krympe litt mer før det stoppet opp. Uansett er det jo mye bedre at det er uforandret enn at det vokser eller sprer seg mer så jeg håper det holder seg sånn en god stund til.

På grunn av økte smerter blir det nå en ny runde med stråling før ny cellegiftrunde. Vet ikke helt når det blir ennå, men håper at det blir før jul.

I ettermiddag/kveld var vi på SuperTirsdag igjen og det var trivelig som vanlig. Jeg føler en sånn god ro når jeg sitter i kirken. Gleder oss allerede til neste gang.

Jeg har visst fått helt strikkedilla. Rart egentlig for jeg har egentlig aldri vært spesielt flink til å strikke. Det vil si jeg har kunnet strikke litt, men stort sett firkanter som har blitt skjeve. Ikke kunne jeg legge opp ordentlig heller, men nå etter at Karin-Marie lærte meg det så har jeg liksom fått helt dilla på strikking.

Først ble det gensere og luer til Rufus og vennene hans og nå er det engler det går i. Det var Ragnhild fra Englegalleriet og som også er en av lederne på SuperTirsdag som spurte meg en gang om jeg hadde prøvd å strikke engler. Vi pratet litt om det og spiren var spådd. Jeg måtte prøve.

Jeg har aldri forstått meg på strikkeoppskrifter så å prøve å strikke engler fra oppskrift ville vært dødfødt. Derfor prøvde jeg meg bare frem og englene ble skapt ut av mitt eget hode. Den første ble til i løpet av en dag og jeg synes faktisk den ble ganske kul. Etter at jeg fikk til en lagde jeg en til så nå har jeg to som er helt ferdige. Så fikk jeg ideen om å strikke en del englekropper før jeg utstyrte de med hoder og vinger, så nå har jeg 4 kropper også.

Det er så utrolig gøy å strikke nå og jeg føler en god ro når jeg strikker. Om det er englene som gir meg roen eller noe annet det vet jeg ikke, men noe er det.

I dag er det allehelgensdag og det er som mange vet en dag der man minnes de døde. Mange bruker fremdeles denne dagen til minnes sine nære som har gått bort, men kanskje ikke alle.

For min del tenker jeg ofte på de som ikke er i blant oss lengre, men det føles likevel ekstra godt å tenne et lys for å minnes på allehelgensdag. Her hjemme har det foresten blitt tent minnelys hver dag nå i nesten to uker til minne om fineste Tine som dro fra oss alt for tidlig den 23. Oktober. Tine var en veldig fargerik person og hun var også glad i farger. Nettopp derfor lagde jeg en minneskål med fargerik dekorsand hvor vi kunne sette et lys. Der har der stått et tent lys hver dag nå siden hun døde. Dagens lys har slukket, men i morgen tennes et nytt. Litt sånn som livet egentlig. Når noen dør blir et nytt menneske født inn i denne verden.

Vi var på gudstjeneste i Rissa Kirke i dag og det var en fin opplevelse. Ingunn er en super prest og et varmt menneske. Det er alltid flott å være tilstede på hennes gudstjenester. Det var en stund siden vi hadde vært på gudstjeneste nå før i dag så det var ekstra godt å være der synes jeg. Vi er jo forsåvidt en del i kirken i forbindelse med supertirsdag, men det er liksom noe spesielt ved å være der under gudstjeneste.

Hildur Amalie og Einar Wessel ble på fredag spurt om de ville lese tekst under gudstjenesten, noe de etter litt overtalelse sa ja til begge to. Jeg hadde derfor som stolt mamma tenkt å ta bilde av de to mens de leste, men så ville de at jeg skulle bli med opp å stå sammen med de og det er jo viktigere enn å ta bilder. Så da tiden kom for at de skulle gå frem og lese ble jeg med for å være en slags stille støtte. Da Einar Wessel skulle lese tok nervene ham og han endte opp med å nekte å lese stakkar. Jeg sa derfor at jeg kunne lese. Så plutselig sto jeg altså der i kirken og leste tekst foran alle de fremmøtte. Rakk ikke å bli nervøs så det gikk bra synes jeg. Faktisk synes jeg det var veldig gøy og det frister egentlig til gjentakelse. Einar Wessel som var så nervøs stakkar kom og stilte seg ved siden av meg litt uti teksten og leste sammen med meg han også, men de hørte ham visst ikke. Jeg synes uansett at han var tøff som sto der og ikke gikk tilbake til plassen sin da nervene tok han. Hildur Amalie var også nervøs, men leste teksten sin fint. Hun hadde nok en fin mestringsfølelse etterpå. Stolt av begge to. Det handler om å overvinne frykt og nerver. For Einar Wessel tok nervene overhånd i dag, men likevel kom han tilbake og prøvde å lese sammen med meg. Og tøffe Hildur Amalie gjennomførte til tross for nerver. De var begge med på å gjøre gudstjenesten spesiell synes jeg.

Under nattverden var det lagt opp til en liten vandring i kirka og etter at vi hadde mottatt nattverd valgte vi å gå til det fine kunstverket som kreativgruppa har laget for å tenne lys og minnes de vi har mistet. Jeg tenkte litt ekstra på pappa, mormor, tante Lisbeth og Tine da jeg tente mitt lys. Hildur Amalie og Einar Wessel tente også hvert sitt lys.

Etter at gudstjenesten var ferdig ble vi igjen for kirkekaffe. Det er alltid trivelig med kirkekaffe og dagens var intet unntak. Mange kom bort til oss og sa at det var hyggelig å se oss i kirken igjen. Der er jo ekstra trivelig. Ekstra trivelig var det at vi ble valg ut som en av de heldige til å få med blomster hjem. Det setter jeg utrolig høy pris på. Blomstene står nå og pynter opp på stua her hjemme.

Resten av dagen har vært rolig med god mat og Farmen på tv.

Det er vel mange som tenker på å kjøpe julegaver nå på denne tiden. Vi har så smått begynt å kjøpe inn noen småting, men ingen komplette gaver på nåværende tidspunkt. Gleder meg til jul, men med tanke på gaver kunne det gjerne vært litt lenger tid igjen til jul. Tiden går fryktelig fort for tiden synes jeg.

Hadde håpet å få behandlingsfri i julen også, men vet ikke hvordan det blir ennå. Har jo vært på CT, men har ikke fått høre noen resultater ennå. Går fortsatt og venter. Vet ikke helt hva som skal til for at jeg skal få behandlingspause, men håpet er der i alle fall. Nå den siste tiden har jeg hatt en del smerter, men prøver så godt jeg kan å holde meg positiv likevel. Går med en del smertestillende, men jeg har liksom innfunnet meg med at sånn kommer det til å være fremover.

Tilbake til julegavestyr. Her i huset er det mange ønsker og de to minste har så smått begynt å skrive ønskelister. Mange fine ønsker der. Tidligere har jeg pleid å legge ut ønskelistene på den gamle bloggen. Mulig det blir lagt der i år også, har ikke helt bestemt meg. Får tenke litt på det. Om noen ønsker å se ønskelister allerede nå så er det bare å ta kontakt så kan jeg sende over lister fra de to minste i alle fall :)

I det siste har jeg strikket mye og i dag fikk jeg litt input på noe nytt jeg kan prøve, nemlig å strikke engler. Det har jeg tenkt å gjøre et forsøk på. Spent på om jeg får det til og hvordan resultatet blir. Om det blir brukbart så legger jeg ut resultatet her. Om det blir fryktelig mislykket tror jeg at jeg holder det for meg selv :)

Som sagt har jeg strikket mye i det siste. Jeg har strikket «gensere» til kosebamsene Rufus, NøffNøff, Rolf, Musa og NåtNåt. Rufus og NøffNøff har fått lue også. Er selv relativt fornøyd med resultatet selv om Rufus sin genser, som var den første jeg strikket, sikkert kunne vært penere. Hovedpersonene selv ble i alle fall godt fornøyd :)

Det er pirkete å strikke så smått, men jeg synes det er veldig gøy :)