Bloggnorge.com // Rare Evas Liv på lånt tid
Start blogg

Rare Evas Liv på lånt tid

Just another Bloggnorge – Gratis blogg site

22
oktober 2017
Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - kl. 19:16

Vi har de siste to årene vært bøssebærere for tv aksjonen, men i år valgte jeg å si nei da jeg var usikker på hvordan formen ville være. Tror nok jeg gjorde et klokt valg selv om det å være bøssebærer egentlig er veldig givende. Kanskje svarer jeg ja om jeg blir spurt igjen ved en senere anledning.

Årets tv aksjon er iallefall viktig synes jeg da den er til inntekt for undervisning til barn i land rammet av krig og konflikt. God undervisning er så viktig for alle barns fremtid og kanskje ekstra viktig for disse barna.

Vi fikk ikke gitt til bøssebæreren i år så da vippset vi litt istedenfor. I tillegg fant vi en måte for ungene å bidra på. Jeg leste nemlig et sted på nettet at man kunne legge ut tegninger på instagram merket med #NRKtegning så ville det bli gitt 10 kr per tegning til aksjonen. Så jeg satte barna igang med å tegne. Tegningene ble selvfølgelig lagt ut på instagram med riktig #. Jeg tegnet jeg også og la ut. Da føler man liksom at man har bidratt litt likevel selv om vi ikke gikk med bøsse i år.

Annonser

20
oktober 2017
Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - kl. 20:01

Dagen i dag har vært en fin dag.  Føler glede over at tungsinnet har sluppet taket. Det er liksom ikke meg, og jeg liker ikke å gå rundt å deppe. Jeg har jo fremdeles så mye å glede meg over, men så er det jo sånn at liten tue kan velte stort lass. Det var nok det som skjedde denne gangen.

Nå føler jeg iallfall at humøret kommer tilbake og at jeg skal greie å se positivt på hverdagen igjen. Jeg har lært at det er greit å spørre om hjelp og det var nyttig lærdom.

Dagens høydepunkt var definitivt at jeg fikk et utrolig lekkert bilde av Aina Flatjord-Nilsen, som er en veldig talentfull kunstner. Hun lager så mye lekkert og i dag fikk jeg altså overrakt en gave fra henne. Et trykk av et av hennes originale kunstverk. Jeg fikk for så vidt vite om det i går, men så det først i dag og det var enda finere enn jeg trodde. Jeg blir så rørt over å få en så fin gave.

 

Nå som humøret er stigende igjen har jeg vurdert å begynne å skrive. Vet ikke om det ender opp med å bli en bok, men har iallfall lyst å prøve å skrive en slags historie. Kanskje blir det en liten historie som jeg legger ut her eller kanskje blir det en lengre historie, det vil tiden vise. Har noen ideer som poppet opp i hodet mitt. Særlig originale er de kanskje ikke, men likevel så gleder jeg meg til inspirasjonen flommer over meg og historien blir til. Om det skulle mislykkes og det ikke blir noen historie så har jeg i alle fall prøvd :)

Dette ble bare et bittelite innlegg, men jeg ville egentlig bare dele det at humøret er på god vei tilbake.

Ønsker alle en god helg!

 

Annonser

20
oktober 2017
Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - kl. 07:53

Ble ikke noe innlegg i går dessverre, det må jeg bare beklage. Det ble rett og slett litt for mye for meg alt dette med bilen og økonomien akkurat nå og det å skrive noe i går virket egentlig ganske umulig. Det vil si, jeg hadde vel alltids greid å skrive noe, men hvor fornuftig det hadde blitt kan vel diskuteres.

Må innrømme at jeg er overrasket over hvor mye en sånn «filleting» kunne sette meg ut, men det er vel litt kombinasjon av å ha vært sterk så lenge og så få den «trøkken» liksom. Ble helt satt ut jeg iallfall. Sikkert mange som synes jeg overreagerer og som synes det var helt horribelt gjort av meg å tigge om penger sånn som jeg faktisk gjorde, men jeg så rett og slett  ikke noen annen utvei. Så om noen ble støtt av det så beklager jeg. Jeg hadde rett og slett ikke råd til å ikke be om hjelp. Jeg sier jeg fordi det var mitt valg å be om hjelp. Min kjære ektemann hadde ingenting med det å gjøre.

Jeg har lært noe de siste dagene. Jeg må kunne tillate meg selv å be om hjelp før det blir for mye. Nå tenker jeg ikke økonomisk, for å tigge etter penger har jeg ikke tenkt å gjøre flere ganger. Det jeg mener er rett og slett at jeg må la folk få hjelpe meg om de tilbyr og jeg må kunne be om hjelp istedenfor å skulle greie alt selv. Dette med bilen, selv om det var et økonomisk problem, har lært meg at det er greit å be om hjelp.

Det var en del som vippset penger og hjalp oss og det setter vi utrolig stor pris på. Vi kom oss omtrent halveis til det reparasjonen koster og det hjelper oss så utrolig mye. Så tusen, tusen takk alle som hjalp oss. Dere er engler. Vet ikke hva vi skulle gjort uten dere. Når det er sagt så er det ikke sånn at jeg har gått rundt og forventet at folk skulle åpne lommeboka å gi oss penger og det at mange selvfølgelig har valgt å ikke gi betyr ikke at vi verdsetter de personene mindre. Dere er fortsatt der for oss dere også. Og en støttemelding eller en klem er også noe vi setter stor pris på.

Er full av takknemlighet for alle de gode i livene våre uavhengig av om de hjelper oss økonomisk eller ikke, og håper jeg ikke har støtt bort noen ved å be om hjelp.

Når det gjelder det å be om hjelp til andre ting, har jeg bestemt meg for at jeg skal bli flinkere der. Kjenner på kroppen når jeg har nedturer at den ikke greier alt akkurat nå. Håper likevel at dette skal bli bedre etter hvert.

Tror forresten det er viktig for oss alle å bli flinkere til å be om hjelp og å ta i mot hjelp om noen tilbyr. Jeg vet at jeg er dårlig på det i alle fall. Får liksom dårlig samvittighet for at jeg spør og det skal man jo ikke ha. Selv om det var jeg som trengte hjelp denne gangen så kan det kanskje være deg neste gang. Og kan jeg hjelpe deg da så gjør jeg det. Ikke vær redd for å spør.

Til slutt vil jeg bare nok en gang takke alle sammen som er der for meg, for oss. Livet hadde vært mye dårligere uten dere. Tusen Takk <3

Annonser

18
oktober 2017
Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - kl. 17:08

I dag fikk jeg en helt sykt nedtur. Mest psykisk da og det er helt utrolig hvor mye en liten filleting kan slå en helt ut.

Det gikk jo liksom så bra nå synes jeg og så blir jeg liksom bare helt slått ut. Føler meg elendig.

I dag skulle min snille mann kjøre sin niese og hennes samboer til butikken så de fikk handlet. Vi bor over en mil fra butikken så det er et stykke å gå liksom. De har verken bil eller førerkort de to. Så snill som han er kjørte han dem altså og på tur til butikken måtte selvfølgelig noe gå i stykker på bilen. Og dette var definitivt IKKE rette tidspunkt for noen økonomiske krumspring. Hvor mye dette kommer til å koste vet vi ikke enda, men bilen måtte i alle fall hentes av bergingsbil og står nå pent utenfor verkstedet og venter i håp om at noen skal forbarme seg over den.

Kjenner at jeg har mest lyst til å gråte i dag for jeg er så fortvilt. Vi har ikke råd til dette nå. Vi har jo nettopp kjøpt bilen og allerede brukt det vi kunne skrape sammen av penger. Jeg tøyser mye med å lage innsamlingsaksjon på Vipps, men i dag er første gang jeg seriøst har vurdert det. Synes det er urflaut så kommer nok ikke til å annonsere noen aksjon, men om noen som leser likevel føler at de ønsker å bidra med noen kroner så er det helt innafor og jeg/vi vil være fryktelig takknemlige. Alt fra 1 kr til en million (jeg bare tuller) kan evt vippses til 98088851. Skulle det være sånn at vi skulle få inn noe og mer enn vi har bruk for til bilen så vil overskuddet gå til en god sak for eksempel Kreftforeningen.

Sånn da har jeg altså gjort det jeg aldri trodde jeg skulle gjøre.. Tigge om penger. Venter ikke noen storflom, men vit at det vil hjelpe helt sykt om noen skulle finne på å hjelpe oss litt.

Får prøve å ta meg sammen litt i morgen og se lysere på livet igjen, men akkurat i dag forbeholder jeg meg retten til å være ordentlig nedtrykt og deppa.

 

Ukens tema når det gjelder bloggutfordring er altså; Hvis jeg fikk en milliard.

Man blir ikke lykkelig av penger, men de kommer likevel godt med mesteparten av tiden.

Dette er vel kanskje det temaet flest folk tenker mest på. Akkurat det med å få masse penger. Hva skulle man gjort da? Jeg er ikke annerledes enn andre og har ofte tenkt på det selv om det ikke er det som betyr mest for tiden. Penger betyr likevel en form for frihet. I dagens samfunn må man ha penger for å greie seg og et par kroner er liksom ikke nok. Selvfølgelig trenger man ikke en milliard heller, men litt ekstra hadde gjort seg.

Jeg har vel mange ganger tenkt på hva jeg skulle gjort om jeg hadde litt ekstra. Om jeg vant i lotto for eksempel.

Det jeg har kommet fram til er at om jeg plutselig fikk masse penger ville det første jeg gjorde være å betale gjeld. Har dessverre litt idiotgjeld jeg gjerne skulle kvittet meg med. Og tankene rundt det er vel mer fremtredende nå enn tidligere på grunn av sykdommen. Jeg er ikke alene om å ha det sånn, det er jeg klar over, men skulle ønske jeg hadde mulighet til å betale alt på en gang istedenfor et lite beløp hver mnd.

Etter at gjelden var betalt ville jeg funnet meg et par veldedige organisasjoner som skulle fått en god slump penger hver. De jeg tenker mest på er Kirkens Nødhjelp, Frelsesarmeen og Kreftforeningen. Så de ville nok garantert fått en god slump hver. I tillegg skulle Rissa Kirke fått litt som skulle vært øremerket SuperTirsdag for det er et supert tiltak synes jeg.

Ettersom vi snakker en milliard her så ville jeg også sikret barnas framtid med penger på sparekonto. Eksakte beløp vet jeg ikke for det har jeg aldri tenkt på, men i alle fall nok til skolegang og en brukbar leilighet i første omgang. De skal helst lære seg å arbeide for pengene også. Jeg ønsker ikke at barna mine skal tro at penger vokser på trær, men skulle virkelig ønske at jeg kunne hjulpet Karin-Marie mer enn jeg kan akkurat nå for eksempel. Skulle veldig gjerne kjøpt henne en leilighet og sørget for at hun hadde nok penger til den skolegangen hun har aller mest lyst på. Dette gjelder selvfølgelig de to andre også, men de er jo fremdeles ikke kommet så langt i livet. Karin-Marie står liksom midt oppi det nå. Må bare si at jeg er så utrolig stolt av henne. Hun har blitt så voksen og flink. En flott ung dame med bein i nesen har hun blitt og jeg er så glad i henne.

En annen ting jeg ønsker meg er et lite småbruk med en aldri så liten stall med plass til et par hester. Skulle gjerne hatt hest igjen jeg. Kanskje ikke for å komme på hesteryggen igjen, men i alle fall for å være nær hester. Barna ville nok likt å ha et par hester de også. Et fint hus på småbruket hadde også vært fint, med et stort fint kjøkken hvor ungene og jeg kan lage mat og bake sammen.

Ny bil hadde vært kjekt, selv om jeg hadde vært fornøyd nok om vi hadde litt ekstra så vi kunne fikset den vi har. Filleting men ting koster jo.

Den største tingen er vel likevel at om jeg hadde så mye penger så hadde jeg nok mest sannsynlig undersøkt alternative behandlingsformer. Eventuelt behandlinger i andre land. Penger kan ikke kjøpe lykke, men kanskje kunne de kjøpt meg tid? Hvem vet? Kanskje jeg burde hive meg på trenden med å be om penger via Vipps?

En ting er iallfall sikkert, noen milliardær er jeg ikke og kommer nok mest sannsynlig ikke til å bli heller og selv om jeg ofte tar meg selv i å ønske meg penger så er jeg alt i alt fornøyd med livet mitt som det er.

Jeg er heldig som har en så fin familie og mange gode venner og det er mye mer verd enn penger :)

16
oktober 2017
Kategori: Uncategorized | 1 kommentar » - kl. 11:53

Hei allesammen.

Først og fremst vil jeg bare beklage at det har vært noen dager uten innlegg nå. Etter torsdagens cellegiftkur har jeg dessverre ikke vært i skriveform. Har vært slapp og en liten forkjølelse sammen med cellegiftkuren slo meg nok ut litt mer enn håpet. Nå er formen litt på tur opp så jeg satser på at det går bedre fremover.

Cellegiftkuren gikk ellers som forventet og ettersom det var høstferie så var Hildur Amalie og Einar Wessel med. Det vil si Hildur Amalie var med meg hele tiden og Einar Wessel var litt sammen med Else som skulle ta noen blodprøver. De stakk innom på slutten av kuren. Hildur Amalie og jeg fikk kakao av Guri. Guri tar alltid så godt vare på oss og denne dagen var Guri veldig opptatt av at mamma hadde vært innom med blomster til henne dagen før. Hun satte nok veldig stor pris på det fikk jeg inntrykk av. Det er sikkert en god følelse å bli satt pris på. Og jeg føler meg så godt ivaretatt av Guri så det er absolutt fortjent med en liten oppmerksomhet. Jeg er glad for at mamma ga henne blomster. Hun skrøt veldig av buketten og sa hun ble overrasket.

Selv om formen har vært heller dårlig så holder jeg likevel motet oppe og jeg har prøvd å holde fokus på å være positiv, selv om jeg kanskje ikke er den enkleste å leve med når formen ikke er på topp. Kjenner med meg selv at jeg tåler litt mindre og kanskje blir litt fortere irritert. Det må jeg jobbe litt med kjenner jeg.  Uansett så prøver jeg i alle fall å være meg selv så mye som mulig og jeg har hatt det gøy disse dagene også.

Været ute nå er det dessverre lite å gjøre med og jeg kan fint forstå at enkelte blir både deprimerte og humørsyke av det. Selv er jeg vel ikke fullt så avhengig av været for å være lykkelig. Lykken kommer innenfra den mener jeg og jeg kjenner at min indre styrke bobler til tider. Det er kanskje litt merkelig, men jeg føler at motgangen gjør meg sterkere og at jeg stiller bedre nå enn jeg gjorde før. Psykisk i alle fall, det fysiske er kanskje ikke mye å skryte av for tiden. Håpet er at det kommer seg det også. Akkurat det kan være væravhengig da jeg har en kropp som ikke bare kreften liker, men som også leddgikt og annet revmatisk liker. Så høstregnet og kulde er ikke akkurat deilig for kroppen. Likevel holder jeg motet oppe og velger å være positiv.

En ting som er positivt med at det nå nærmer seg vinter, er at det også nærmer seg jul. Jeg gleder meg så utrolig mye til jul i år. Kan ikke huske sist jeg følte en slik glede over at det snart er jul. Føler meg nesten som en unge. Med det unntak av at det ikke er gavene jeg gleder meg til. Jeg gleder meg til alt som har med jula å gjøre og mest av alt familiekos. Vi koser oss som familie ellers også, men det er liksom noe spesielt med jula. Har tenkt litt på det med at jeg gleder meg så veldig i år og tror kanskje at noe av grunner at jeg i februar trodde at jeg hadde opplevd min siste jul. Min siste alt egentlig. Jeg hadde rett og slett ikke forventet at jeg skulle leve til jul. Nå er det jo selvfølgelig ingen garanti for det nå helle, men det har man jo aldri noen garanti for egentlig. Men det er ingen større fare for at jeg ikke skal få oppleve julen enn tidligere i alle fall.

Og jeg gleder meg virkelig. Først og fremst gleder jeg meg til å begynne å pynte til jul. Kunne begynt nå jeg, men er ikke blitt helt skrullete riktig ennå da :p 1. Desember kommer jeg i alle fall til å være fullt i gang med pynting. Og etter det blir det julebakst, noe jeg også gleder meg til. Det er noe ungene liker å være med på også og det blir vel de samme sortene julebakst som tidligere om vi ikke finner på noe nytt også. Planen så langt er i alle fall hasselnøttopper, sandnøtter, silkekaker, krumkaker og kanskje noen risboller. Kanskje finner vi på noe annet også.

Vi har invitert mamma og Per Gunnar til julefeiring hos oss i år og jeg håper virkelig at de kan komme. Det blir liksom ekstra koselig da. Vil jo gjerne ha mamman min her. Føler at vi har fått et nytt og bedre forhold nå etter at jeg ble syk. Mamma er til stor hjelp for meg og jeg finner mye styrke i henne. Glad i deg mamma :)

Jeg gleder meg til snøen kommer også og jeg håper på masse snø. Håper vi får til mye lek i snøen i år. Vi har iallfall planer om noen fine turer oppi skogen her for å ake, gå på ski, kjøre snowboard og tenne bål og grille pølser. Det blir vel med kakao også tenker jeg. Gleder meg.

Enn så lenge får jeg bare prøve å kose meg så mye jeg får til mens jeg venter på vinteren og jula.

I morgen skal vi i kirken for da er det SuperTirsdag og det er noe jeg ser fram til. Jeg trives så godt i kirka. Får en helt spesiell følelse av ro der selv om kirken på SuperTirsdag er fylt med barn som synger og leker. Det er ikke sånn at jeg må være i kirka for å føle meg nær Gud, men likevel føler jeg at det er ekstra godt å være der. Gud er med meg overalt, men jeg liker meg i kirken. Vi skulle egentlig i kirken i går, men det ble det dessverre ikke noe av. Skulle gjerne vært der, men det kommer da flere muligheter. På julaften skal vi iallfall i kirken. Det er så koselig.

Det får være alt for denne gang, men det kommer mer om ikke så altfor lenge. Nyt dagen alle sammen og vis alle du er glad i at du er glad i dem :)

11
oktober 2017
Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - kl. 18:56

Dagen i dag har vært en fin dag. Jeg har mange fine dager jeg for så vidt, men den i dag var ekstra fin. Vi har hatt besøk av mamma og Emil i tillegg til at Karin-Marie og Johannes har vært her nå på høstferie siden lørdag. De dro hjem sammen med mamma og Emil i dag.

Dagen var planlagt på forhånd og vi tok turen til Bakstein for å gå en tur der. Jeg hadde bakt boller i går som ble med i tursekken sammen med saft og engangskopper. Vi kjørte herifra og til Fevåg hvor vi parkerte ovenfor der betongskipet Crete Joist ligger for å gå derfra. Det er vel vanlig å parkere litt lenger unna, men jeg greier ikke å gå så langt derfor velger vi å kjøre litt nærmere og satse på at det går bra å parkere på det lille innhuket i veien ved Crete Joist. Ingen som har klaget ennå i alle fall.

Da vi kom frem og hadde parkert gikk vi ned til Crete Joist og kikke litt da Emil var så ivrig på å se på skipet. Var visst imponerende med en båt laget av betong. Skjønner ikke helt hvordan den noen gang kan ha holdt seg oppå vannet, men større undere har vel skjedd. Mens vi gikk rundt der nede samlet noen av oss noen steiner som vi synes var fine. Johannes fant et par små krabber som han holdt i hånden før han slapp de fri igjen. Så tuslet vi opp til veien igjen og fortsatte mot den fine turveien på Bakstein.

 

Det ble en stopp ved bukkene bruse for det var visst ekstra gøy å sitte på bukkene i dag. Emil som aldri har vært med før så i alle fall ut til å trives. Johannes og Karin-Marie tok en hvil på hjertebenken og spiste en bolle før vi gikk videre. Vi tuslet videre til vi kom til trollkjerringa. Der er det en så fin rasteplass som vi pleier å stoppe på. Der satte vi oss ned for å kose oss med saft og boller. Ble ikke lange stunden i dag for det blåste så fryktelig, men vi koste oss likevel. Etterpå tuslet vi tilbake til bilene og kjørte hjem.

Da vi kom hjem lagde vi middag. Så kunne vi kose oss med lasagne, salat og hvitløksbrød. Etter middagen ble det muffins som Hildur Amalie bakte i går. Dessverre tar alle dager slutt og etter at vi hadde kost oss en god stund kjørte de hjem til byen. Håper det ikke blir lenge til neste gang vi møtes.

 

Dagen i dag har vært en fin dag. Jeg har kost meg masse. Det gir meg så mye å være sammen med familien. Jeg føler at jeg får mer overskudd når vi kan gå på en sånn tur og bare kose oss sammen. Prate og ha det gøy. Den sterke vinden gjorde kanskje at vi ble kalde utenpå, men inni er i alle fall jeg varm. Varm av kjærligheten jeg føler for alle i familien. Det er så godt å være sammen med de. Håper vi får mange, mange år sammen. Og ikke minst håper jeg at vi får mange flere sånne turer sammen.

Nok en gang kjenner jeg på hvor heldig jeg er. Heldig for jeg har en flott familie som jeg kan tilbringe tid med. En flott familie som vil tilbringe tid med meg. Det er ikke alle forunt. Det er mange som sitter alene og ikke har noen. Jeg skulle ønske alle var like heldige som meg. Det er lett å glemme sykdom og plager når man har så mange flotte rundt seg. Så tusen takk kjære familie for at dere er der. Jeg er utrolig glad i dere.

 

Jeg er medlem av en gruppe på facebook hvor man får bloggutfordringer. Jeg har nettopp startet med utordringene og den jeg fant på siden er Hvor er jeg om 10 år. Kanskje et litt uaktuelt tema for min del vil mange mene, men jeg synes det er veldig aktuelt jeg.

Så hvor er jeg om 10 år? 6 fot under jorda? Jeg håper ikke det.

Selv ser jeg for meg at jeg har trosset det legene sier og lever i beste velgående, eller i alle fall lever et brukbart liv. Om ikke kurert for sykdommen så i alle fall med så gode behandlingsmetoder at jeg kan leve godt og uten så altfor mye smerter. Kanskje har jeg til og med energi nok til å gå lange turer i naturen og virkelig kose meg. En skitur på vinteren hadde også vært greit.

Om 10 år er Karin-Marie 27 år og da har jeg kanskje allerede fått se at hun har stått brud og fått sin Johannes for at de skal leve sammen i gode og onde dager til døden skiller dem. De har kanskje også fått et par smårollinger sånn at jeg har blitt bestemor. Akkurat det med å bli bestemor er litt rart for før jeg ble syk så tenkte jeg at det å bli bestemor kan vi godt utsette en god stund ennå for jeg følte meg ikke som bestemormateriale liksom. Men nå tenker jeg annerledes. Tenk om jeg ikke får oppleve å bli bestemor i det hele tatt. Jeg tror jeg har mye bestemorkjærlighet å gi så jeg håper at jeg om 10 år kan gi nettopp det. Skjemme bort barnebarna akkurat passe mye  og være yndlingsbestemor liksom. Passer meg helt perfekt.

Om 10 år er Einar Wessel 23 år. Kanskje har jeg opplevd å se at han har funnet sin store kjærlighet også. I det minste har jeg opplevd å se ham bli voksen. En sterk og snill kar med masse omsorg og gi ser jeg for meg at han er da. Om det er noen barnebarn her også så er ikke det å forakte selv om jeg sikkert kan vente et par år til på at han blir pappa. Jeg tror i alle fall at han blir en super pappa og en snill og god kjæreste for noen.

Om 10 år er Hildur Amalie 20 år. Jeg har fått oppleve å se henne bli voksen også. Og for en flott ung dame hun er. Så snill og omsorgsfull. Vet ikke helt hvorfor men jeg ser henne for meg i et omsorgsyrke. Kanskje er hun fremdeles under utdanning, kanskje allerede i jobb.

Om 10 år er jeg 54 år. Jeg har fått flere år enn jeg ble forestilt. Jeg har vunnet livet.

De fleste drømmer om å vinne i lotto, jeg drømmer om å vinne livet. Jeg vil sitte med et barnebarn på fanget og gi av all den bestemorkjærligheten jeg har på lager. Jeg vil se mine barn bli voksne og se de flotte personlighetene deres utvikles. Jeg vil se at de står stolte i kirka og gifter seg med sine kjære. Jeg vil bli gammel sammen med min kjære Peder. Jeg vil være der for mamma når hun blir eldre og trenger meg som hun har vært der for meg.

 

Grip dagen folkens. Lev hver dag som om den var din siste. I morgen kan det være for sent.

 

9
oktober 2017
Kategori: Uncategorized | 1 kommentar » - kl. 11:13

Hei allesammen. I dag tenkte jeg å fortelle litt om hva slags behandling jeg får og har fått.

Ettersom min type kreft (Metastatisk brystkreft) per i dag er uhelbredelig får jeg palliativ behandling, altså ikke kurativ behandling. Palliativ behandling er lindrende og livsforlengende men vil ikke kurere sykdommen. Det finnes altså per i dag ingen kurativ behandling for metastatisk brystkreft, men det forskes jo stadig så en dag vil det nok dukke opp. Håpet er at det skjer i min livstid, men om det ikke skulle skje så håper jeg i alle fall å få forlenget livet så lenge som mulig.

Relativt kort tid etter at jeg fikk diagnosen ble jeg satt opp til cellegiftbehandling. Cellegift i mitt tilfelle blir brukt for å minske svulster og hindre at det kommer nye. Den brukes for å holde sykdommen i sjakk og minske plager fra eksisterende svulster. Cellegiften jeg får gis intravenøst og i tillegg for jeg saltvannsoppløsning og kvalmestillende så behandlingen tar ca 1 time. Selve cellegiftbehandlingen tar vel ca 20 – 30 minutter så om man får behandling på de store sykehusene går det ganske fort. Der forventes det at man tar alt man trenger av kvalmestillende på forhånd.

Hvordan cellegift virker er det sikkert mange som lurer på så jeg kan forsøke å forklare litt. Cellegiften fraktes med blodet ut til celler og vev. Når den kommer frem til kreftsvulsten, tas den opp i den enkelte kreftcelle og stanser eller hemmer celledelingen. Dette fører til at kreftcellene ødelegges og mister evnen til å formere seg. Cellegiftene som brukes til behandling av kreft påvirker også normale celler som for eksempel hårceller. Dette gjør at man i mange tilfeller mister håret. Dette er sårt for mange, men for meg går det helt greit. Om man mister håret kan man få parykk. Jeg tror man kan få dekt inntil 2 i året, men dette er jeg ikke sikker på. For min del er det ikke aktuelt, derfor har jeg ikke satt meg så godt inn i akkurat det. De normale cellene tåler cellegiften bedre enn kreftcellene og kommer seg derfor bedre etter endt behandling. Dette betyr jo da at om man mister håret så vil det vokse ut igjen etter endt behandling eller ved pause i behandlingen.

Det finnes mange typer cellegift og ofte bruker man en kombinasjon av flere typer for  å få best mulig effekt. Det finnes omtrent 50 ulike typer som brukes til behandling i Norge. Den cellegiften jeg får nå heter EC 60 og er en kombinasjon av 2 typer, Epirubicin og Cyklofosfamid. Kuren gis hver 3. uke. Epirubicin er rød og gjør at man tisser rødt de første gangene man går på do etter behandling. Bra de sier fra om sånne ting så man ikke blir skremt tenker jeg.

 

Jeg får mine kurer på kreftklinikken i Rissa og trives godt med det. I sommerferien måtte jeg til St. Olav for å få kur 2 ganger da kreftklinikken i Rissa hadde sommerstengt. Det var et helt annet system. I Rissa tar jeg blodprøver samme dag som jeg får kur og jeg har fått kvalmestillende der før kur. Da jeg kom til St.Olav var det ingen som hadde fortalt meg at jeg måtte ta kvalmestillende selv på forhånd så jeg dukket opp uten å ha tatt noe såklart. Det ordnet seg heldigvis da for jeg reagerte jo da sykepleieren skulle sette i gang direkte med cellegiften. Føltes litt sånn samlebåndaktig på en måte den behandlingen på St.Olav så jeg er veldig glad jeg valgte Rissa. På kreftklinikken i Rissa har de bestandig god tid og det er ikke noe stress. Både sykepleier Guri og onkologen Terje har alltid tid til å slå av en prat når jeg er der til behandling. De har også ved flere anledninger ringt noen dager etter behandling for å høre hvordan det går.

Jeg får altså kur hver 3. uke. Da får jeg 3 kurer på rad og så er det evaluering. Så etter 3 kurer er det ny CT evt. MR for å sjekke virkningen av cellegiften. Fram til nå har virkningen vært god og alt av svulster har krympet. Jeg merker også bedring selv. Den høyre armen var før behandling helt nummen og prikket. Det var også smertefullt å ta på huden på den armen. Det var mest sannsynlig en nerve i klem i armhulen som forårsaket dette. Svulsten i armhulen var nemlig veldig stor, men den har nå krympet en god del. Jeg har nå hatt 8 behandlinger. Får behandling nummer 9 på torsdag denne uken og etter den blir det ny evaluering. Cellegiftbehandling kan ha forskjellige bivirkninger og den som er vanligst er vel kvalme. Heldigvis finnes det gode kvalmestillende medikamenter og selv om jeg ikke har sluppet helt unna kvalmen så har det gått ganske greit. Den verste bivirkningen for meg er vel fatigue. Jeg blir så sliten og har så lite energi. Den første uka etter kur er verst og så kommer det seg gradvis. Siste uka før ny kur er formen relativt grei.

Immunforsvaret blir nedsatt etter cellegiftkurer så man må være forsiktig i forhold til smitte. For eksempel så kan en forkjølelse utvikle seg til å bli farlig om immunforsvaret er for lavt. Dersom man har feber er det derfor viktig at man kontakter kreftklinikken eller kreftavdelingen på sykehuset. Man må da ta blodprøver for å sjekke immunforsvaret og om det er for lavt blir man innlagt på sykehus for antibiotikabehandling.  Jeg har heldigvis sluppet unna det så langt.

I tillegg til cellegift har jeg hatt en omgang med stråling. Jeg fikk sterke smerter i en virvel rett under nakken og ble derfor sendt inn til MR. Der ble det funnet svulst i en virvel. Virvelen hadde kollapset og ga sterke smerter som strålte ut mot skulderbladene. Det var også relativt stor fare for lammelse, derfor ble jeg henvist til stråleterapi på St.Olav.  Ettersom jeg skulle ha stråling i nakkeregionen måtte jeg ha på maske. Masken formes ved å legge det våte maskematerialet over hodet og presse det til ønsket form. Etter at den har stivnet og tørket er den klar til bruk. Tilpassing av masken og simulering av stråling skjedde på en egen time før jeg startet med selve strålingen. Jeg var ikke klar over at jeg måtte ha maske så jeg fikk litt panikk da jeg har klaustrofobi. Tilpassingen gikk for så vidt greit, men jeg var fryktelig anspent. Jeg fikk derfor resept på sobril som jeg skulle ta før behandlingene. Jeg fikk strålebehandling over 10 dager (fri i helgene) og da bodde jeg hos mamma så jeg slapp å reise frem og tilbake hver dag. Var hjemme i helgene. Selve strålebehandlingen gikk egentlig veldig fort, det tok vel ca 10 minutter hver gang, men man blir sliten etter behandling. Mamma og jeg koste oss ganske mye de dagene jeg var hos henne og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være der. Hadde nok blitt for slitsomt å reise frem og tilbake hver dag.

Ettersom jeg har fått en del smerter pga spredningen til skjelettet så får jeg også en del smertestillende. Disse er morfinpreparater og er relativt sterke. Jeg synes de hjelper litt, men kanskje ikke optimalt. Det er mulig jeg må ha en ny strålingsrunde etter at jeg er ferdig med denne runden med cellegift, men det blir bestemt etter CT evt MR etter at jeg har tatt siste kur på torsdag. Et alternativ er også høyere dose med den langtidsvirkende, men det ønsker jeg egentlig ikke da jeg har prøvd det før. Jeg ble fryktelig trøtt av de og sov nesten hele dagene. Det er ikke noe liv synes jeg så da har jeg heller litt ekstra vondt.

Humor og positiv innstilling hjelper jo også litt selv om jeg kan ha en tendens til å overdrive hvor mye jeg kan gjøre, noe som igjen fører til mer smerter. Man lærer seg vel en balansegang etter hvert håper jeg.

8
oktober 2017
Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - kl. 21:34

I dag tenkte jeg å skrive litt om tiden før jeg fikk diagnosen og om de forskjellige undersøkelsene jeg måtte gjennom.

Det hele startet vel egentlig med at jeg i fjor vår kjente en kul i høyre armhule. Denne kulen forsvant etter noen uker og jeg tenkte ikke mer over det. Grunnen til at jeg ikke oppsøkte lege der og da var at jeg googlet og fant ut at lymfene av og til kan hovne og så gå ned til vanlig igjen uten at det trenger å være noe farlig. Så tipsene jeg fant gikk ut på å oppsøke lege om ikke kulen forsvant etter et par – tre uker. Og kulen forsvant jo så da var det vel ikke noe farlig tenkte jeg. Enkelte ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrudd tiden tilbake, men det er ikke sikkert at utfallet hadde vært annerledes uansett. Mest sannsynlig ikke.

Litt senere kom det en ny større kul på samme sted og ettersom jeg hadde hatt en fra før som forsvant av seg selv regnet jeg med at denne gjorde det også. Det gjorde den ikke, men jeg oppsøkte likevel ikke lege før lang tid etter. Jeg utsatte liksom å bestille time til legen av forskjellige grunner. Først var det pga eldstefrøknas eksamener, jeg ville ikke at noe skulle ødelegge for hennes konsentrasjon. Redselen for at det var kreft var jo der allerede da, men jeg holdt det for meg selv. etter hvert fant jeg nye unnskyldinger for å ikke gå til legen og så begynte det å nærme seg jul. Da kunne jeg i alle fall ikke gå til legen. Kunne jo ikke ødelegge jula. Men jeg bestemte meg for at på nyåret skulle jeg bestille time for nå kunne jeg ikke utsette det lenger. Jeg hadde nå begynt å miste følelse i deler av høyre armen og armen dovnet bort titt og ofte.

Jula gikk og nyåret kom, jeg bestilte time hos fastlegen. Det tok en liten stund til jeg fikk time, men timen kom da etterhvert og han undersøkte meg nøye. Han henviste meg til videre undersøkelser på St. Olav og sa han håpte det ikke var det han trodde. Han sendte inn hastehenvisning så da gikk det opp for meg på alvor at dette mest sannsynlig var det jeg fryktet mest.

Jeg fikk ganske raskt time på St. Olav og 7. februar møtte jeg til mammografi. Etter mammografien som ikke var halvparten så ubehagelig som jeg hadde trodd fikk jeg beskjed om å sette meg og vente. Så ble jeg kalt inn til biopsi fordi de hadde funnet noe. Biopsien ble utført ved at de skar et lite snitt og stakk inn en ganske så ekkel nål og sugde ut litt av svulstene de hadde funnet. Det ble tatt prøver av begge bryst. Så ble det ny venting og jeg fikk beskjed om at jeg kunne gå og spise litt og så komme tilbake senere. Jeg fikk så snakke med en kirurg som fortalte meg resultatet av prøvene. Det var sikre funn i høyre bryst og i lymfen i armhulen. I tillegg var det funnet noe i venstre bryst som var usikkert hva var for noe. Kirurgen undersøkte også nøye ved å klemme på og måle kulene som kunne kjennes fra utsiden. Det ble bestemt at de var for store til at jeg kunne opereres. Jeg fikk vite at de ikke opererer om svulstene er større enn 5 cm og mine var ganske mye større. Planen ble derfor cellegift i ca 6 mnd og så operasjon dersom svulstene var krympet nok. Ettersom jeg ble henvist videre til kreftavdelingen fikk jeg også prate med en lege ved kreftavdelingen som selvfølgelig også skulle klemme og undersøke. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville bli inkalt til noen flere undersøkelser som visstnok var rutine, men her har jeg i ettertid forstått at det var pga mistanke om spredning.

Før vi dro hjem fikk vi samtale med en sykepleier som ga oss masse info, men det har jeg fortalt litt om tidligere.

Jeg dro hjem ved relativt godt mot for brystkreft er det jo mange som blir helt friske av. Der er det mange solskinnsshistorier og jeg hadde planer om å bli en sånn.

Så ble det altså flere undersøkelser.   Husker ikke helt rekkefølgen, men den første var vel skjelettscintigrafi som er en slags bildediagnostisk undersøkelse hvor man får sprøytet inn et radioaktivt stoff før det blir tatt bilder av hele skjelettet. Og så var det Ct med korntrast. Det var en sær opplevelse, noe av det merkligste jeg har vært borti. Jeg fikk den typen kontrast man får intravenøst og den gjør at det kjennes ut som man tisser seg ut. Man får en sånn varm rar følelse og så kjennes det altså ut som at man tisser seg ut. Heldigvis ble jeg advart på forhånd, ellers tror jeg at jeg hadde fått litt panikk. Det er liksom ikke gøy å tisse seg ut foran masse folk. Nå er det jo ikke sånn at man faktisk tisser seg ut, men det hadde jeg jo ikke visst om jeg ikke ble fortalt det på forhånd. Har tatt samme undersøkelse flere ganger og det er ikke alltid de sier fra. Så fikk jeg beskjed om at jeg måtte inn til ny biopsi også ettersom svarene på venstre bryst fremdeles var uklare. Denne biopsien ble utført på en annen måte enn den første da de måtte sikre seg mer vev. Jeg ble lagt på en benk  ved mammografimaskinen og så ble brystet klemt fast i mammografimaskinen. Så ble det laget et kutt og en slags nål koblet til en slange ble stukket inn for å suge ut vev. Dette ble gjentatt flere ganger da det ikke var nok å hente fra et sted.

Ca 2 uker etter første diagnose hadde jeg altså time på kreftavdelingen og hadde regnet med at jeg skulle komme inn til den legen jeg snakket med første gang. Det var i alle fall det jeg ble forespeilet da, men så kom jeg altså inn til ei som var relativt ung og som var mye mer opptatt av telefonen enn meg. Den legetimen var som jeg har fortalt tidligere en fryktelig dårlig opplevelse. Jeg måtte selv spørre etter resultater og synes hun var fryktelig uproffesjonell.

Disse to ukene hadde nok vært mye verre om det ikke var for mamma og Karin-Marie som var med meg og støttet meg.

Et annet lyspunkt var turene til Vardesenteret innimellom undersøkelsene. Vardesenteret er et flott tilholdssted for kreftpasienter og pårørende. Vi føler oss i alle fall veldig hjemme der og benytter anledningen til å dra dit om vi befinner oss i nærheten.

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.